I dag er jeg,stygg!
Atter en gang har depressjon tatt overhånd,og her sitter jeg alene uten krefter til å si at nå trenger jeg noen her med meg,som kan holde rundt meg,gi meg trøst og si at alt vil bli bedre.Jeg vet at det er flere der ute,som ville vært her med meg om jeg bare hadde sagt noe.Men i dag er dagen for at det kun er en person som kunne gjort tingene bedre,Storm.Han hadde holdt rundt meg,trøstet meg og på alle mulige måter skjemt meg bort.Men istede for å si at jeg trenger han,gjør jeg det stikk motsatte å prøver hardt å skyve han vekk fra meg,samtidig som jeg for alt i verden vil at han skal ta del i livet mitt.Og kanskje jeg uheldigvis har lykkes med det også nå,ikke vet jeg for spørsmålet er enda ikke stilt.
Alene sitter jeg her,med tankene om at jeg ikke er verdt noe eller noen,spesielt ikke Storm og den omtanken han viser meg heller ikke den nærhet og kjærlighet han prøver å gi meg.I dag er den dagen der jeg føler at jeg burde leve i evig pinelse,bli tråkket på av alle andre og de skulle samtidig fortalt meg hvilket dårlig menneske jeg er,og at jeg ikke fortjener noe som helst godt her i livet,for i dag er dagen ikke god.
Ting jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min,vender stadig tilbake i tankene mine og jeg driver å tråkker meg selv ned i dritten for dette.Vonde tanker og følelser er det som til stadighet dukker opp.Og selvfølelsen min blir deretter dårlig,aldri har jeg følt meg så slem,skitten,ekkel,stygg og tjukk som i dag,selv om jeg har dusjet og skiftet klær flere ganger i dag,og vekten går ned over.Hvilket jeg burde jublet over,men nei ikke i dag.I dag skal alt det negative jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min trekkes frem og føles på.
Allerede som barn hadde jeg utviklet en stygg og destruktiv tankegang,på de dårlige dagene hadde jeg så mye lettere for å finne andres feil og påpeke dem,og jeg sa klart i fra om de feil jeg mente andre hadde,og om ikke alle gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt i mitt eget hode,ble jeg unaturlig sint,jeg skrek skjelsord,slo og sparket om nødvendig for å vise min misnøye med at andre mennesker rundt meg ikke gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt uten å ha informert dem først.Jeg hadde også store problemer med å innse at jeg også hadde feil og mangler,selv om de fleste fortalte meg at også jeg hadde mange store feil og mangler.Nei da,fant jeg bare enda flere og større feil og mangler ved dem,noe jeg sa klart i fra om og som igjen førte til mange krangler og mye uhygge rundt meg.For å si det sånn jeg var den minst likte personen på hele skolen og til om med i barnehagen.
Heldigvis har jeg blitt eldre,og har fått jobbet mye med sinne mestring og fått evnen til å innse at også jeg har mange feil og mangler noe av det kan jeg ikke legge skylden på andre for,mens noe vet jeg med sikkerhet at andre har påført meg.Jeg har også gått mange runder med meg selv for å innse og forstå at jeg ikke kan kontrollere mine omgivelser,men dette har tatt tid.Jeg har også innsett at jeg til tider har behandlet andre mennesker på en direkte slem og ond måte,dette er noe jeg den dag i dag jeg sliter med skyld for.På mange måter fungerer jeg bedre i dag enn hva jeg gjorde i barnehagen og på skolen,og nå har jeg faktisk mennesker rundt meg som setter pris på meg,bryr seg om meg og viser det.
I barndommen min,var det lite nærhet og kjærlighet å få fra foreldrene mine,få klemmer,klapp og kyss på kinnet ble gitt.Det var en konstant uro i huset vårt,pappa var alkoholiker og mamma valgte for det meste å ta seg av han i stede for meg.Den nærhet jeg ble gitt av andre voksene mennesker er av en slik karkater at jeg ikke burde fått den i det hele tatt.Den dag i dag sliter jeg til tider fortsatt med å kunne gi og få nærhet,klemmer og kyss på kinnet,for det er ikke alltid at det har blitt gitt meg på en god måte.
Helt siden jeg var fem år gammel har jeg så og si stått på mine egne ben,og da min bror plutselig kom til verden prøvde jeg på best mulig måte å gi han alt jeg ikke hadde fått av nærhet og kjærlighet,i tillegg prøvde jeg på best mulig måte å skjerme han for det verste bråket og uroen hjemme.
Som tretten åring var jeg så psykisk sliten av alt bråket og uroen hjemme,at jeg valgte å flytte hjemme fra,inn til min da værende kjæreste,som hadde eget hus og jobb,han var mye borte på grunn av jobben og jeg kunne da ha huset hans alene og behandle det som mitt eget.Det var også hoved grunnen til at jeg valgte å flytte inn hos han,for egentlig trivdes jeg langt i fra i hans selskap.Det var også i den tiden jeg innledet et mange års rusmisbruk.Til tross for at han var i fast arbeid,og var noen år eldre enn meg var det jeg som for det meste skaffet mat i kjøleskapet og penger til stoff.Lønningen hans varte nemlig bare i noen få dager,for en økonomisk sans hadde han ikke og da han fikk lønnig lekte han rik mann.
Også i de siste årene da rusmisbruket mitt var fremtredene,og jeg hadde kjæreste med fast inntekt og som var noen år eldre enn meg,var det jeg som for det meste jeg sto for betaling av husleie,mat i kjøleskapet og penger til stoff.Og ikke nok med det skulle noen,hvem enn det måtte være komme på besøk,delte jeg også villig med dem alt jeg måtte ha som var mulig å dele.Selv om de jeg delte med,ikke delte tilbake til meg på,med samme måten som jeg først hadde delt med dem.Dette førte til at jeg den dag i har en gjeld som for meg i øyeblikket virker umulig å håndtere.
At det jeg som for det meste har forsørget andre,og sjelden blitt forsørget selv,gjør til at jeg i dag sliter med å ta i mot penger og hjelp fra andre mennesker.Ekstra vanskelig blir det når det dukker opp en person i livet mitt som kjøper dyre gaver til meg,mat og i tillegg lager den til meg og deretter servere dessert til maten,som kjøper røyk til meg og som fyller opp kontant kortet mitt ved behov.Og i tillegg oppvarter denne personen meg på best mulig måte,gir meg omtanke og gode råd,gir meg en slike type kjærlighet som ingen andre før har gjort.Vit at jeg setter utrolig stor pris på dette!
Dette er noen av de tingene som har ført til at jeg i dag sitter her å føler meg så totalt hjelpesløs,ubrukelig,ikke verdt noe eller noen,skitten,ekkel og tjukk.Men mest av alt sitter jeg her og føler på frykten for at mine dårlige dager kan føre til at andre får det dårlig med seg selv og kan føle seg avist og ubrukelig.
Storm:-Du skal vite det at du har en utrolig positiv innvirkning på meg og at forutenom min sønn er du det beste som har skjedd meg.I tilegg skal du vite at jeg setter utrolig stor pris på hver minste lille ting du gjør for meg,selv om jeg er lite flink til å vise det.Jeg trenger også at du elsker meg mest,når jeg føler at jeg fortjener det minst,for da trenger jeg det mest.
Alkohol,til glede og besvær.
I går bar igjen turen ut for noen alkoholenheter,og det ble faktisk en veldig bra kveld.Men i dag kommer bivirkningene,vel og bra er det at jeg ikke er fyllesyk,men i dag er det fyllenervene som er fremtredene.
Jeg var i godt selskap med to gode venniner,og de fikk meg til å innse et par ting,jeg faktisk aldri har tenkt godt nok over,utrolig nok så mye som jeg tenker på alt og ingenting.Jeg takker dem for det og setter pris på at de fikk meg til å se på livet mitt i et annet perspektiv.
Det som gjøre nervene frynsete i dag er at den ene venninen min er keen på en gutt,som hun holder på å bli kjent med og selvfølgelig håper jeg med tiden at det kan bli noe mer mellom de to.Hva de selv måtte mene om den saken tar jeg ikke med i betraktningen,og spesielt ikke i går da jeg drakk.Kluet er at jeg også vet hvem denne gutten,og han vet hvem jeg er.Så selvfølgelig har vi hver andres telefon nummer,hvilket er en fin ting,men når jeg drikker skulle jeg aller helst hvert uten både telefon og nummer.Tanken i dag er:-Hvorfor i all verden produseres ikke telefoner med alkohol sperre?Produsentene av telefoner og telefon tjenster produsere jo så mye annet både i og til telefonen,så hvorfor har de aldri kommet frem til at det er genial ide å få alkohol sperre på telefonene.Hvilket kunne gjort til at man dagen derpå ikke trenger å tenke på all galskapen man allerede har stelt i stand eller kan komme til å stelle i stand med en telefon.
Gutten som min vennine er keen på er både en intressant og hyggelig person,men altså jeg er bare ute etter et vennskap,og ikke et kjærlighets forhold til han.Det skal jo min gode vennine ha;)Utpå kvelden i går fikk jeg en melding fra denne gutten,hvilket min vennine hadde fått mange av før på kvelden.Han lurte på hva jeg gjorde på,om jeg koste meg og selvfølgelig ba han meg passe på å ikke bli for full.Det skal være sagt at når jeg drikker,så virker alkoholen som et sannhets serum på meg og av en eller annen grunn må jeg alltid finne på å være altfor ærlig til tider.Så selvfølgelig kunne jeg ikke la det være når jeg svarte gutten på hans meldinger,jeg bare måtte fortelle hvor mye jeg koste meg i min godes vennine selskap,hvor god denne jenta er som person,hvordan jeg anså deres situtasjon og mitt store håp om at det skulle bli de en gang i fremtiden,selvfølgelig måtte jeg også påpeke min evne til å se og forstå mye mer enn hva jeg sier.Hvilket kan høres ut som galskap og spesielt når det kommer meg fra som har drukket.
I dag er jeg igjen inne på å aldri mer drikke igjen eller for unngå eventuelle birvirkninger av alkoholen,være konstant full.Men siden begge av tingene er lite trolig at jeg kommer til å gjøre,tenker jeg heller tanken om at det blir bedre i morgen:D
Så mine frynsete nerver i dag bunner og grunner i at jeg var altfor ærlig overfor den gutten min gode vennine er keen på og at jeg innrømmet overfor meg selv og henne ting jeg lenge har sagt jeg aldri har gjort.For nå sitter jeg her med tanken om at hva hun måtte mene,tenke og tro om meg,i tillegg surrer tanken om hva den gutten må mene,tenke og tro om meg,konklusjon:-Han må tro jeg er sprut spenna gærn!Jeg håper bare at jeg ikke har ødelagt sjangsen for min gode vennine til å få det forholdet jeg en gang i fremtiden ønsker og håper de kan få.
Kjære gode alven min!Og om jeg ikke forklarte deg i går hvorfor du er alven min,så skal jeg fortelle deg det nå.Jeg anser alver som en vakker og god skikkelse,hvilket beskriver deg for du har en god personlighet og et pent utseende.Unnskyld for alle de tåpligheter jeg bare “måtte” få gjort i går,unnskyld for at jeg er så dum og drikker,selv om jeg vet at det hverken er godt for både kropp og sjel.Glad i deg!KJEMPE klem i fra den som til tider gjør tåpelige ting med et ønske om at du skal få det bra.
Og til deg gutten,om du noen gang skulle lese dette,du skal vite at de meldingene i går,var ene og alene mitt påfunn,min mening,mitt håp og ønske,min ærlighet og min galskap!Jeg håper jeg på ingen måte har skremt deg fra å bli bedre kjent med min gode vennine.Klem:)
Hokus,pokus og bomfiliokus!
Atter en gang sitter jeg her og lurer på om alt kanskje var bedre før i tiden,om jeg skulle ønske at jeg levde da hverken fantes strøm eller innlagt vann.Men nei,så langt tilbake i tiden vil jeg ikke leve,for dusj er jeg avhengig av og vinterstid kan det bli veldig kaldt å stå i bekken og vaske klær,og uten strøm er det lite lys å få,og når mørket da har senket seg er det visst nok,sier de som levde på den tiden,kun en ting å bedrive tiden med,lage barn!Og for øyeblikket er det ikke det jeg ønsker meg flere av.
Samtidig sitter jeg her å lurer på om ikke det var bedre å leve i de dager da posten og fast telefon var de mest brukte kommunikasjons midlene som fanst,og da internett ikke var standar i alle hus.Akkurat i dag er jeg helt sikker på at det meste var bedre i de dager,for skulle man holde kontakten med noen langt vekk i stand,så var det brev som ble skrevet og sendt,skulle man snakke med noen nærmere så var det fast telefonen som ble brukt og man kunne enkelt gjøre en avtale på kortere tid en man i dag bruker på å skrive og sende tekstmeldinger.Var det noe mer alvorlig man ville et annet menneske så,måtte man ta i bruk brev eller fast telefon.Og ved bruk av fast telefon,så fikk man hvertfall hørt stemmen til den man snakket,og i dager da det kun fantes fast telefon,ble den sett på som avskrekkende i forhold til det å slippe å face den andre personen man ville fortelle noe,for eksempel gjøre slutt på et forhold eller fortelle noen at man ikke ville være venner med dem lenger,eller for den slags skyld mobbe,trakkasere og ødelegge et annet menneske.I de dager hadde jeg ikke telefon angst og det var den enkleste sak i verden å ta av telefonrøret,slå nummeret og snakke om hva det enn måtte være.I dag får jeg angst anfall bare ved tanke på å måtte ringe et annet menneske,uansett hvem det måtte være.Men jeg har ingen problemer med at noen ringer meg,og det skal mye til for at jeg ikke tar telefonen når noen skulle ha et behov for å snakke med meg.
I går morges hadde jeg en høyst merkelig opplevelse.Storm vekket meg tidlig på morgnen,og ba meg låse han ut av kåken,med setningen:-Jeg må hjem å legge meg!Jaha,tenkte jeg lettere fortumlet og gikk ut av sengen for å låse døren igjen etter han.Fortsatt ble lite sagt,og Storm løp på dør og sa:-Jeg vil hjem å legge meg,ringer deg senere,hade!Ok,jeg har da ingen planer om å nekte deg det,tenkte jeg i mitt stille sinn og mumlet frem et hade.Ingen klemmer ble gitt,og jeg var for trøtt til å spørre etter en.Enda aner jeg ikke hvorfor og hva som gjorde til at han løp på dør på denne måten,for spørsmålet om hva og hvorfor er enda ikke stilt.
Så hvorfor sitter jeg her i dag og lengter tilbake til de dager da fast telefon og post var de mest brukte kommunikasjon midlene?Greit nok,jeg ønsker meg ikke lenger tilbake i tiden en til da mobiltelefonene ikke hadde tekstmeldings funksjon som standar.Jo,det har seg sånn at Storm reiser på jobb i morgen,så i dag har jeg gjort alt i min makt for å få han til å stikke innom meg eller at jeg kunne stukket innom han slik at vi kan få sagt hade på skikkeligvis,men nei det har han vært for travelt opptatt til å få gjort.Derfor sitter jeg her å er lei og lettere irritert på meg selv for at jeg ikke har motet som trengs for å si at jeg har et stort behov for å få sagt hade til han på skikkeligvis og heller ikke har motet til å ringe han for å få sagt hade på skikkeligvis,om jeg hadde ringt så hadde jeg hvertfall fått høre stemmen hans og fått en klarhet i når jeg kom til å høre fra han igjen,mens han er på jobb.Så i stede sitter jeg her og ønsker meg tilbake i tiden da teknologien ikke var så utviklet som nå,for da måtte han hvertfall ringt meg,og på den måten ville jeg hvertfall fått hørt stemmen hans og kanskje jeg da hadde hatt motet til å si det mitt hjerte nå brenner inne med.
Eller forresten jeg ønsker meg faktisk så langt tilbake i tid at hverken post eller fast telefon fantes,men altså bare for i dag,jeg vil tilbake til den tiden da man måtte gå fra sted til sted for å overlevere et brev eller en muntlig beskjed.For da måtte nemlig Storm selv ha kommet hit eller jeg gått til han.Han kunne selvføglig han sendt et bud også,men med tanke på at det sikkert ville tatt lang tid å få fatt i et slikt,så ville det nok også kostet mye for å få sendt et slikt bud.Så da ville nok han med sin økonomiske tankegang utført dette selv.
I hele dag har jeg sittet her og brukt den meste kjente “trylleformelen”,som ble brukt da jeg var barn,:-Hokus,pokus og bomfiliokus!Men enda har ikke noe skjedd,ikke det at det gjorde det da jeg brukte denne formelen som barn heller,men håpet er STORT om at akkurat i dag så skal denne formelen plutselig virke.For i dag har jeg ikke tid til å finne frem andre “trylleformler”,som helt sikkert ville virket mye bedre,men uansett ville nok ikke noen av de virket til det formålet jeg vil bruke dem til i dag.
Det skal være sagt at jeg til tider forguder det at teknologien utvikler seg,og det faktum at noen tar seg tid til å utvikle alle de teknologiske tingene som finnes i dag,og spesielt det at tekstmeldingsfunksjonen nå er standar på alle mobiltelefoner.Men akkurat i dag ville jeg vært foruten,for jeg vil heller få sagt hade på skikkeligvis enn via en tekstmelding,som akkurat i denne stund blir sendt mellom Storm og meg,for å takke for nå og si at vi gleder oss til vi møtes igjen.
Jeg prøver nå atter en gang:-Hokus,pokus og bomfiliokus!,ta meg tilbake til den tiden da det ikke fantes tekstmeldingsfunksjon på mobiltelefonen,eller aller helst til den tiden da det var enklere å gå selv en å få fatt i et bud.
Nei da,ikke denne gangen heller virket det og jeg må vel innse at denne gangen fikk jeg ikke sagt hade på skikkeligvis:’-(
1+1=2
Og plutselig blandet jeg meg litt inni deg,og du blandet deg litt inni meg også plutselig var vi to;)
Dum,deilig og farlig!
I går var dagen for atter en gang å ta turen ut på byen,for noen alkohol enheter.
Jeg endte som vanlig opp med de merkeligste menneskene i lokalet som selskap.Og ja,det var mange av dem.Vi var 3-6 stykker rundt samme bord,men en som ikke var velkommen til vårt bord vendte stadig tilbake til bordet og ba om min oppmerksomhet.Han var både søt,dum og deilig,jeg hadde for lengst skjønt hans tankegang og hva han egentlig var ute etter.Noen av de andre mennneskene som satt rundt bordet,fortalte meg stadig vekk at han måtte jeg passe meg for han og får alldeles ikke rote meg bort i han.Jada,men nå er jeg faktisk gammel nok til å ta mine egne valg,og jeg vet hva han egentlig er ute etter,men ta det rolig:-Jeg skal bare leke!;)
Stadig jaget de andre rundt bordet bort denne gutten som ba om oppmerksomheten min med kommentarer,som:-Henne skal du ikke blande deg bort i,hun skal heller ikke ha noe med deg å gjøre,og min familie skal du ikke blande deg inni!
Gutten gikk fra bordet utallige ganger,og kom like mange ganger tilbake.Eneste grunnen til at han gikk fra bordet,var at med seg fikk han min lovnad om at jeg skulle komme bort til hans bord.
Menneskene rundt bordet mitt,sa til stadighet at jeg måtte for all del ikke gå bort til hans bord og heller ikke ha noe som helst annet med han å gjøre.Nei,da!Det skal jeg vel ikke,og om jeg gjør det,så ta det rolig,jeg skal bare leke!;)
Jeg satt stadig å så etter en løsning på hvordan jeg kunne ta plass ved denne dumme,deilige og visst nok farlige guttens bord.Men stadig så de andre en fare med denne gutten,mens jeg så en grunn til å få ut litt agressjon;)
Etter at jeg hadde satt meg lei på de andres innspill om at jeg virkelig ikke måtte rote meg bort i den gutten,og stadig fått beskjed om at han er dum,deilig og farlig!Jaha,men hvorfor har du/dere den meningen om den gutten,hva er det han har gjort deg som er så galt da,og hvordan i all verden kan du/dere sitte her og si at han er farlig,uten å grunn gi dette til meg?Nå frøken skal du høre,han putter dop i drikken din og det er bare en ting han er ute etter.Å,faen!Det at han bare er ute etter en ting har jeg for lengst forstått og uansett skulle jeg bare leke,men at han hiver dop i drikken min,er sånt dere kunne sagt for lenge siden.
Samtidig som at jeg fikk vite at den dumme,deilige og farlige gutten hiver dop i drikken til jenter,ble lysten til å få ut litt agressjon større.Han skulle virkelig blitt lekt litt med,og få kjent på sin egen medisin.Men i om med at han kanskje hiver dop i drikken min,er det ikke verdt å sjangse på at han er gutten jeg skal bruke for å få ut litt agressjon.Så jakten på en grunn til å få ut litt agressjon fortsetter.
Alkohol,aldri mer?Næh;)
Uff,det er lenge siden jeg har kjent på det å være fyllesyk.Men i dag er dagen der fyllesyken har tatt plass i meg igjen.Og det er lite kjekt.
Det er på en dag som denne at jeg ber mine høyere makter om at de må gjøre meg frisk fra fyllesyken,og om nødvendig så kan jeg love dem å aldri mer drikke.Men selvfølgelig er dette et løfte jeg kun er villig til å holde inntil fyllesyken slipper taket,og jeg atter en gang er klar for å ta fatt på en ny runde.
Så kjære høyrer makter:-Gjør meg frisk!,og la meg slippe å lide mer.Jeg har skjønt poenget deres om at man må lide for moroa.
Den som venter,venter aldri forgjeves……….
Da jeg for noen månder siden fikk diagnosen Adhd,sa utallige offentlige mennesker,herunder lege,psykolger,advokaten min,barnevern,familie og venner:-Du ser ikke ut til at du tar dette så tungt!I min forklaring på dette fortalte jeg dem at jeg bare var uendlig glad for å endelig vite at det finnes hjelp også for meg,og at jeg med diagnosen følte at jeg var et skritt nærmere med å få sønnen min igjen og at håpet om at jeg skulle kunne full føre utdannelsen min ble større.
Selvfølgelig har jeg tilbragt mange timer hos psykologen min i samtaler om hva det egentlig innebærer å Adhd,hvordan jeg har taklet det å få diagnosen og reaksjoner som kan komme lenge etter at man har fått diagnosen,hvordan livet mitt har vært uten medisiner,hvordan det kan bli med Adhd medisin og om jeg i det hele tatt skal forsøke medisinering og eventuelt hvilken medisin,hva som skal gjøres med de medisinene jeg allerede går på og om jeg fortsatt vil merke noe til det manisk depressive i meg etter at jeg har begynt på ny medisin og konklusjonen er at det vil jeg nok,selv om det muligens blir mindre å se til,psykologen min har også sagt at jeg må være forberedt på at hvertfall det depressive vil være til stede når jeg føler at jeg ikke mestrer livet og hverdagen for selv om du enda tar dette med godt humør så vil du nok få deg en alvorlig depressjon på et eller annet tidspunkt,jada!, jeg er fullstendig klar over det,men nå som jeg virkelig føler at jeg har det bra,kan jeg ikke bare få nyte det og eventuelt ta de reaksjoner som kommer senere,når de kommer?,hvilken rettigheter man har med Adhd,hvor man kan søke om hjelp til å mestre hverdagen og hvilken eventuelle økonomiske stønader man kan søke på,også har vi selvfølgelig gått systematisk gjennom den fagspråkelige utrednings rapporten fra sykehuset der jeg ble utredet for Adhd.
Og etter at jeg bare måtte lese den rapporten alene for å undersøke om jeg i det hele tatt forsto noe av den,kom jeg super stresset til psykologen min og delte min konklusjon med henne:- Jeg er komplett unormal,og burde vært keivhendt!Hæ?,hva mener du med det?,kom det forskrekket fra henne.Jeg fortsatte med å fortelle at,jo den utrednings psykologen hadde helt rett i det at jeg overhode ikke burde lest den rapporten alene,men som vanlig bare må jeg lese alle papirer som anngår meg.Jaha!,men hva er det du har lest da?Jo,det står her og der at jeg er i gjennomsnits nivå,mener likevel under eller over gjennomsnittet,og det mest domenante siden min er venstre siden,men jeg er da høyrehendt og burde det da ikke vært min mest dominate side?I tilegg står det der å lese at på de enkleste oppgavene hadde jeg problemer med å gjennomføre,mens på de mer vanskelige oppgavene lå jeg over gjennomsnittet.Så altså er jeg komplett unormal,og burde vært keivhendt!Oi da,kommer det fra psykologen,kanskje vi skal gå gjennom denne rapporten sammen?Forresten har du det travelt,sånn som du stresser?Næh,i grunn ikke,men jeg har så mye jeg ønsker svar på og som jeg vil ordne oppi,og alt skulle jeg helst fått gjort på en gang for lenge siden.Jaha!,jeg kan forstå det at du er lei av å vente på hjelp for du har nok hatt vanskelige tider gjennom livet ditt,men nå er hjelpen nær,og du nå er du her så da kan du slappe av,og nå husker du virkelig ikke på å ta en ting av gangen.Næh,men jeg prøver hardt,men det er langt i fra lett å ta en ting av gangen for tiden.
For ca. 10 år tilbake hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte i dag og si at:-Det er godt å ha en psykolog å gå til,og det hjelper meg faktisk til å fungere bedre i hverdagen og natten når ingen andre ser meg,tenke på at jeg må ta en ting av gangen elllers blir det komplett kaos og ingeting blir gjort,det har også hjulpet meg til å lære meg å akseptere meg selv for den jeg er og ikke den jeg vil være,det har også hjulpet meg til å se ting i et annet perspektiv,løse små og store problemer,hun har også lært meg at det å skrive ned alt det vonde hjelper og fått meg til å innse at hverken det å slutte på medisiner,ta livet av meg eller ruse meg er noen særlig gode løsninger på mine problemer for ikke noen av de nevnte løsningene vil gjøre livet mitt bedre på sikt.Jeg er også glad for at psykolgen min på best mulig måte har forbredt meg på reaksjoner som kan komme i både forhold til tiden jeg ble utredet i og reaksjonene som kan komme etter at jeg fikk tilbake meldingen på utredningen.
Nå har jeg i lengre tider nyt livet og kjent på alt det gode som faktisk er tilstede værende i livet mitt,og med alle de nye ytre tingene som er på gang i livet mitt,tilsier alt at jeg egentlig skal ha det kjempe bra,jeg har også mange ting å være takknemlig over,men de siste dagene har jeg faktisk ikke kjent på de følelsene man skal bruke for å virkelig føle denne takknemligheten.I flere dager nå har jeg kjent at depresjonen var på vei,men jeg har hatt eller rettere sagt funnet meg så mye å gjøre for at jeg ikke skulle ha tid til å kjenne på alt det vonde som har bygget seg opp på innsiden,for jeg vil virkelig være frisk,fungere som “alle” andre og mestre livet mitt.Men nei,i det siste har jeg virkelig fått følelsen av at jeg ikke har flere krefter igjen å kjempe for livet med,jeg har ikke hatt krefter til å jobbe,jeg har heller ikke hatt krefter til å ta tak i ting som jeg virkelig vil få ordnen på,jeg har heller ikke hatt krefter igjen til å se fremover og tenke positivt,jeg har heller ikke greid å ta en ting av gangen,men ville ordnet oppi alt på en gang,jeg har heller ikke hatt krefter til å snakke med de menneskene som står meg nær om hvordan jeg egentlig har det,jeg har heller ikke sett mine egne begrensninger og satt grenser i forhold til dette.
Og i dag sitter jeg derfor her og har fått den lenge påventede deprisjonen,som jeg i tilegg har vært forbredt på at kan komme,likevel er jeg fullstendig knust ned til grunnen,oppløst i tårer og snør,helt ut av stand til å be noen om hjelp,vil jo ikke belaste noen som kanskje allerede har nok med sine problemer,med mine i tilegg.Jeg vet at det er mennesker der ute som er villig til å gjøre mye for at jeg skal få det bedre og hadde jeg virkelig bare sagt noe,så ville de hvert her med meg nå.Og skulle de nå likevel komme hit,så er jeg ute av stand til å si at:-I dag er jeg virkelig depreimert!Og grunnen til det er at jeg nå føler at jeg mister grepet,ikke mestrer jeg jobben og ikke har jeg flere krefter igjen til å ta tak i ting som faktisk vil få orden på,ikke har jeg igjen noen krefter til å få ryddet og vasket her heller,og jeg er helt ute av stand til å fortelle hvordan jeg egentlig har,selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg greide det,men jeg gjør hvertfall et forsøk,alt ligger klart i hodet,og er klart til å sies,men hver gang jeg prøver,så lukker ordene seg inne igjen og munnen blir truet til stillhet.
Psykotisknevrotisk forvikling.
På en av mine dårligste dager på lengre tider,og heldig-uheldigvis var dette den dagen da min etterlengtede Storm var endelig kommet hjem fra sjøen.Allerede da jeg våknet om morningen,kjente jeg at noe var på gang.Men samtidig kjente jeg på gleden om at Storm snart var hjemme,og jeg valgte å legge de dårlige tankene min igjen i sengen.
Med tanken om at Storm snart var hjemme igjen,hoppet jeg glad og fornøyd uten av sengen.Satte så i gang med å gjøre siste finishen i kåken,for jeg ville jo at alt skulle være rent og pent til han kom,i tillegg fikk jeg jo da vist hvilket godt kjerringevne jeg er.Etter det så gikk jeg på badet,enda mer glad og fornøyd for nå var hvertfall kåken i tipp-topp stand,og gikk så i gang med en omfattende stelle meg selv økt.
Etter at jeg var ferdig med min stelle meg selv økt,var humøret enda bedre og jeg kunne kjenne sommerfuglene fly i magen,og ja det var mange av dem.Men fortsatt til tross for at jeg hadde fått gjennomført alle de mål jeg hadde satt meg å gjøre før Storm kom,kjente jeg på at jeg var virkelig dårlig.Men jeg ville absolute ikke være dårlig når Storm kom,og jobbet hardt med å jage vekke det vonde jeg kjente på.Høyt og lavt var jeg,gjorde alt som jeg lenge hadde tenkt på å få gjort.Jeg ville virkelig ikke la hode kjøre overtid,og tenkte at når Storm kom så ville alt bli bra igjen.
Det tok sin tid før Storm kom,og stadig fant jeg noe nytt å gjøre for å korte ned vente tiden og holde det vonde som bygget seg opp inne i meg på avstand.Men jeg ble uansett hva jeg tok meg til gradvis dårligere,og tanken om at visst ikke Storm kom fort nok nå,så ville jeg ikke være særlig godt selskap.Men samtidig kjente jeg på det at det var jo “lenge”,les fjorten dager,siden sist jeg såg han,så det ville nok holde det vonde vekke og jeg ville kunne greie å ta meg sammen til natten kom.For medisiner det ville jeg heller ikke ta,kunne jo risikere å sovne og sove det var virkelig ikke noe jeg ville bruke tid på,nå som Storm endelig kom hjem igjen.
Og det hjalp meg veldig mye at Storm endelig kom og vi hadde en stille,rolig og veldig fin kveld,bestående av god mat,en flaske vin,mye kaffe iblandet wiskey og selvfølgelig masse med kos.Til tross for dette ble jeg dårligere og jeg kjente at jeg begynte å skli inni en psykose,å nei det kunne jeg slett ikke ha noe av.Uff,hva kunne han finne på å tro om meg da?Om han oppdaget min påbegynnende psykose,og at det er sånt jeg til tider får,så ville han nok aldri mer ha noe som helst med meg å gjøre.
Selvfølgelig ante Storm at noe var galt,han hadde fått med seg at jeg var veldig tankefull,og mente at jeg mente at alt han hadde gjort i løpet av dagen var galt.Det skal være sagt at han kom med dette utsagnet i forbindelse med at han prøvde å kitle meg,noe jeg reagerte uvanlig sterk på denne dagen og han mente derpå at i dag går det jo ikke ant å tulle med deg en gang,du har da ikke reagert sånn på kitling før.Jeg protesterte å fortalt at jeg satte utrolig stor pris på at han var hjemme igjen,at han hadde kjøpt og laget mat til meg og selvfølgelig at han ga meg kos,men kitling er noe jeg virkelig ikke liker!Det er da absolute ingenting som er galt!Men det er da egentlig ikke så rart at jeg reagert sterk på kitlingen,i om med at nervene mine denne dagen hang utenpå kroppen?
Timene gikk,og i det natten nærmet seg var jeg blitt skikkelig dårlig.Jeg innså at Storm ikke kunne forstå uten å vite,så jeg fortalte at,ja,du har nok rett i at jeg er veldig tankefull i dag.Hode mitt kjører overtid,det er mye som skjer rundt meg og jeg er veldig bekymret for noen av mine venner.Men ta det rolig,alt blir bedre i morgen!Storm sier støttende at,om det nå ikke skulle bli bedre,så gjør det heller ikke noe,alle har vi sånne perioder.
Vi ble sittende,eller vel jeg lå med hode i fanget hans,og der lå jeg godt,lenge våken og pratet.I om med at psykosen min var fremtredene,og jeg gjennom hele kvelden sa hæ?Jeg fikk jo med meg at han sa noe,men ikke hva,så han måtte gjenta alt som ble sagt to ganger.I de sene nattetimene,kom vi til enighet om at vi skulle gå å legge oss.Men jeg ville slett ikke reise meg fra fanget hans,og ba pent om at vi skulle sitte sånn “bare” litt til.Og dette gikk han med på,men “bare” litt til.Det er nå forviklingen skjer,etter en stund stiller han meg et spørsmål.Derpå jeg svarer kjapt,og usensurert:- Jeg er glad i deg og!Storm ser aldeles sjokkert på meg og sier:- Men jeg er jo glad i deg og,jeg er virkelig det!Å,faen i det jeg så Storms ansikts utrykk,skjønte jeg jo fort at det var virkelig ikke,glad i deg!,som ble sagt,men spørsmålet han hadde stilt var:- Skal vi gå da?Det var så flaut der og da at jeg valgte å ikke gå nærmere inn på hva jeg trodde han hadde sagt.Av og til kan det være veldig lurt å stille et ekstra hæ,og/eller tenke seg om to ganger før man svarer.Men jeg ville da bare gjøre han sikker på at jeg virkelig mente at jeg var glad i han,og slett ikke trengte betenknings tid på å gi han en tilbakemelding på det.
Fortsatt tenker tenker jeg flaut tilbake på den stunden der,men nå har jeg hvertfall fått sagt mitt etterlengtede:- Glad i deg!Selv om ikke de rammene jeg hadde sett for meg var tilstede i det ble sagt.
Takk,Storm!For at du velger å ta del i livet mitt.
Til tider så må man:
- Ta ting som de kommer og løse de,som det går.
- Ta det rolig,og tenke bare for i dag.
- Rydde oppi rot,ved å ta en og en ting av gangen.
- Vite at en er for mye,og selv tusen er ikke nok.
- Innse at man ikke kan kontrollere sine omgivelser.
- Innse at selv om en ting ikke blir gjort på den måten man selv har funnet ut er best,så kan det likevel være riktig.
- Ha tillit til et annet menneske,og/eller en høyere makt.
- Gi slipp på sine egne problemer og ha troen om at det ordner seg.
- Ta tiden til hjelp,selv om man skulle ønske at alt ble ordnet med en gang,og aller helst i går.
- Akseptere seg selv,og innse at man er den man er og ikke prøve å være den man skulle ønske at man var.
- Se sine egne begrensninger,og sette grenser i forhold til seg selv deretter.
- Si sin egen mening selv om den ikke er den samme som andres.
- Sette prinsipper foran personligheter.
- Leve akkurat her og nå,ikke i går og ikke i morgen,heller ikke se på det som har vært og heller ikke det som kan komme.
- Vite at man kan ikke endre på det som er omme,men derimot rette på det som kan komme.
- Ta i bruk alle de metoder man kjenner til for å kunne få det bedre med seg selv og andre,selv om noen måtte mene at det ikke er utført i tråd med hva de mener som en best mulig løsning.
- Ta i mot en hånd som strekkes ut for å hjelpe deg.
- Innse at noen ganger her i livet,så kan man ikke greie det alene.
- Vite at man kan ikke putte to sinnsyke mennesker i et hus,og forvente at det skal går bra.
- Vite at ærlighet varer lengst.
- Vite at må innse sannheten,selv om den kan være hard.
- Vite at penger løser ikke alt,men det hjelper på.
- Vite at livet er en dans på roser,men man må huske på tornene som kan finnes på stilken.
- Vite at man er elsket for den man er,ikke for den man har vært eller ønsker å være.
- Vite at behovet er størst for å bli elsket,når man fortjener det minst.
- Vite at det koster å ta et oppgjør og si at alt er forbi,men gå om det koster så mye mer å bli.
- Vite at ensomhet er verst i tosomhet.
- Vite at man har det bedre alene,enn i dårlig selskap.
- Vite at om man mister håpet,så mister man alt.
Listen vil bli løpende oppdatert,og jeg setter stor pris på andres ideer om hva som kan gjøre livet lettere.
Storm.
I det jeg sluttet å letet etter en gutt,og innsett at jeg kom til å ende opp som en bitter,gammel og ensom dame,funnet død halvt oppspist av eventuelle kjæledyr.Var jeg tilfeldigsvis ute å tok en øl,og jeg satt ved et bord der flere tydeligvis var ute på sjekker’n.I min da værende mangel på intresse for det motsatte kjønn,satt jeg og tenkte at det var bare befriende at jeg aldri mer skulle gjennom samme stresset som sjekking medfører seg og at jeg faktisk på min neste bytur kunne være iført joggedress og slipperser.
En øl ble til flere og sjekking,stresset og lyd nivået ble stadig høyere.Da ble tid for en ny runde gikk en av guttene ved bordet for å kjøpe,og med seg tilbake hadde han med seg en kompis.Heretter vil jeg kalle denne kompisen for Storm,for han har virkelig satt i sving føleser som jeg aldri før har følt.
I det jeg ble introdusert for Storm,var det noe som fenget meg med han og akkurat samtidig var det som om at jeg fant den siste biten i et puslespill jeg lenge hadde holdt på med.I om med at andre var tydelig opptatt i samtaler allerede,ble det til at jeg og Storm ble sittende å prate.
Videre gikk ferden til neste utested og jeg var svært påpasselig med at Storm overhode ikke skulle gå noen steder,men være med videre slik at jeg også hadde hyggelig selskap.Da det led mot natt og de jeg opprinnelig var ute med ville dra hjem,var jeg særdeles lite innstilt på å gå hjem for jeg ville være med Storm.I tilegg hadde jeg jo mer igjen å drikke opp,og brukte dette som hoved argument for at jeg absolute ikke skulle at taxi sammen med de hjem over og at jeg heller ville gå hjem selv senere.Da det i andres øyne var helt utenklig at jeg skulle vandre rundt i byen alene natterstid,fikk jeg klar beskjed om at jeg hadde med å ta en taxi hjem og at de hadde gitt Storm beskjed om at det var hans ansvar å se til at jeg gjorde som avtalt.
Storm var sitt ansvar bevisst,så da vi var ferdig å drikke,gikk han til innkjøp av mat til meg,fikk meg til å ta taxi hjem og han følgte meg til om med inn og ble der gjennom natten for å se til at jeg sov trygt og godt;)
I to dager regjerte Storm tankene mine,og på den tiden hadde jeg prøvd å finne hans telefon nummer på mange forskjellige vis.I tillegg var jeg inne på tanken om å sende ut en etterlysning på han,gå fra dør til dør og lete etter han,samt ringe til alle ved sammen navn for å se om jeg på den måten fant han.Da jeg til slutt innså at dette tungvinte måter å få opprettet kontakten med han igjen,bet jeg i det sure eple og spurte min tidligere nevnte kompis om telefon nummeret til Storm.
Da jeg endelig var i besittelse av Storms telefon nummer,tok jeg og sendte han en melding.Ikke lenger etterpå var fikk jeg svar og vi avtaltes å møtes,selv om det ikke var på den tiden folk flest gikk ut for å møtes.Jeg brydde meg slett ikke om hva klokken var,så lenge jeg fikk tilbragt tid med Storm og håpet var jo selvfølgelig å lære han enda bedre å kjenne.
Samtalene var lange og gode,Storm kunne blandt annet fortelle at han jobbet i Nordsjøen og faktisk skulle reise to dager senere.Da kunne jeg kjenne gleden over at jeg hadde turd å sende han den ene meldingen slik at jeg fikk litt tid med han før han skulle være borte i to uker.
Storm lovet å ringe meg,mens han var på jobb og det gjorde han.De to ukene gikk relativt fort,men tankene mine var stadig hos Storm så både pust,puls og hjerte slag økte for hver gang telefonen min ga lyd i fra seg i håp om at denne gangen måtte det jo være han.Storm hadde fortalt meg at kun skulle være få dager i byen etter han var kommet hjem før han måtte reise videre.Det var nemlig et hus som måtte males,på andre siden av landet:’(Men en liten stund fikk vi sammen,før han måtte reise videre.
Storm reiste med lovnaden om at han skulle ringe,det gjorde han og meldinger oss i mellom ble det også sendt.Vi holdt kontaken gjennom den tiden han var borte og da han spurte om vi kunne treffes igjen,var det langt i fra nei i min munn.Da det nærmet seg tiden for at Storm igjen skulle reise på jobb,tok jeg mot til meg og spurte om når han var tilbake i byen.Det begynte nemlig å gjøre vondt å ikke vite sikkert når jeg skulle få se han igjen.Heldigvis hadde Storm satt av noen dager i byen før han skulle reise på jobb igjen.
Storm og jeg har hatt noen deilige dager sammen nå,og det er ikke mange timer siden han gikk.Han måtte det for han reiser på jobb i morgen:’(Jeg har ikke kjent Storm lenge,men likevel føles han så mye mer kjent enn hva tiden vi har visst om hverandre tilsier at jeg jeg skal kjenne han.Og aldri har jeg trodd mer på en gutts ord om at jeg er god nok slik jeg er,og aldri har jeg vært mer takknemlig for en gutts nærhet enn den han har gitt meg,og aldri har jeg vært så glad for at jeg tok det første steget til kontakt igjen etter en fuktig natt på byen,og aldri har jeg vært mer villig til å endre på min karkter feil enn det jeg er for han,og aldri har det gledet meg mer å bli bortbrelt i hverdagen enn det han gjør for meg,og aldri har jeg vært forelsket på den måten jeg nå er i han på,og aldri har en gutt vært så mye i tankene mine,som det Storm har vært siden første gang jeg traff han,og aldri har jeg etter så kort tid hatt denne enorme trangen til å si:-Glad i deg!
Og aldri har det vært så vondt å si hade,la noen gå og vite at det er to uker hvertfall til vi møtes igjen,selv om jeg vet at han kommer tilbake.
