Villvetten

Det er ikke bare trange og/eller nye sko som kan gi deg sår og smerter.Det er også alle de små og store tingene som man vet man burde gjort noe med,men som man likevel ikke gjør noe med.Under har jeg ramset opp akkurat  det som faller meg inn for øyeblikket,som ligger på innsiden og trykker,og lager sår i sjelen min.

For å sitte her å skrive istede for å rydde og vaske leiligheten,som det på høy tid at det blir gjort.Men jeg plager da ingen andre med rotet og skitten min.

For ikke alltid dusje når det strengt tatt er nødvendig og jeg lukter vondt,men det er da ingen andre som plages av min kroppslukt.

For ikke alltid å pusse tenne før jeg sovner,men så er det da ingen andre som betaler tannlegen for meg.

For ikke alltid å gå i sengen å sove,når jeg vet at jeg uansett kommer til å sovne der jeg ligger.

For å bruke unødvendig mye penger på ting jeg har lyst på,men strengt tatt ikke trenger.Og når jeg virkelig trenger noe,så blir jeg lei meg for at jeg må bruke penger på det og ikke det jeg har mest lyst på som jeg strengt tatt ikke trenger.

For at jeg ikke greier styre min egen økonomi og behovet for å kompensere for dårlige stunder med å shoppe,så jeg ofte går rundt uten penger.

For at jeg bor i Storm’s leilighet uten å betale for hverken leie,strøm,tv eller internett.For at jeg også måtte låne penger av han for å kunne kjøpe mat og den slags.

For at jeg til tider trøste spiser,når ting blir tøffe å takle.For at jeg lot vekten gå rundt og kroppen forfalle før jeg begynte å trene.

For at jeg ikke alltid legger tingene på plass etter bruk med en gang,eller hiver søppelet med en gang i stede for å vente til jeg reiser meg.

For at jeg intar mer alkohol enn hva normalt er.

For at jeg ikke tar medisin min når jeg skal,og heller ikke alltid riktig mengde.For at jeg er syk og må gå på medisiner resten av livet og for at jeg til tider heller ønsker meg et handikap som syns enn det jeg har nå.

For at jeg heller døyver eller drar fra problemene istede for å face dem.

For å ha mange halv ferdig prosjekter på gang i stede for å fullføre de før jeg begynner på et nytt,der i blant innlegg på bloggen.

For at jeg lar meg stresse av andre mennesker,selv om de mener det godt.

For at jeg ikke alltid møter opp til avtaler,og heller ikke gir beskjed om at jeg ikke har mulighet til å komme.

For at jeg bruker dobbelt så lang tid som andre på de fleste ting jeg gjør.

For at jeg ikke lever etter mine egne begrensinger,og setter grenser der etter.

For at jeg til tider røyker inne selv om jeg vet at det ikke er lov.

For at jeg ikke holder kontaktet med mine venner.

For at jeg har et barn i fosterhjem,men likevel ønsker meg flere.

For å drømme og ønske meg mer enn hva jeg alt har,selv om jeg har det jeg trenger.

For å klage på andre,når jeg selv gjør det samme.For at andre ikke forstår,selv om jeg ikke forklarer.For at jeg til tider syns synd på meg selv,selv om andre har hatt det verre.

For at jeg er sjalu og ikke har tiltro til Storm.Selv om ham ikke vet hva godt han skal gjøre for meg,og likevel ser jeg til tider kun de negative side hans,selv om jeg har det bedre med enn uten han.

For at jeg til tider reagerer på ting som andre mener er helt unødvendig å reagere på i det hele tatt.

Atter en gang har depressjon tatt overhånd,og her sitter jeg alene uten krefter til å si at nå trenger jeg noen her med meg,som kan holde rundt meg,gi meg trøst og si at alt vil bli bedre.Jeg vet at det er flere der ute,som ville vært her med meg om jeg bare hadde sagt noe.Men i dag er dagen for at det kun er en person som kunne gjort tingene bedre,Storm.Han hadde holdt rundt meg,trøstet meg og på alle mulige måter skjemt meg bort.Men istede for å si at jeg trenger han,gjør jeg det stikk motsatte å prøver hardt å skyve han vekk fra meg,samtidig som jeg for alt i verden vil at han skal ta del i livet mitt.Og kanskje jeg uheldigvis har lykkes med det også nå,ikke vet jeg for spørsmålet er enda ikke stilt.

Alene sitter jeg her,med tankene om at jeg ikke er verdt noe eller noen,spesielt ikke Storm og den omtanken han viser meg heller ikke den nærhet og kjærlighet han prøver å gi meg.I dag er den dagen der jeg føler at jeg burde leve i evig pinelse,bli tråkket på av alle andre og de skulle samtidig fortalt meg hvilket dårlig menneske jeg er,og at jeg ikke fortjener noe som helst godt her i livet,for i dag er dagen ikke god.

Ting jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min,vender stadig tilbake i tankene mine og jeg driver å tråkker meg selv ned i dritten for dette.Vonde tanker og følelser er det som til stadighet dukker opp.Og selvfølelsen min blir deretter dårlig,aldri har jeg følt meg så slem,skitten,ekkel,stygg og tjukk som i dag,selv om jeg har dusjet og skiftet klær flere ganger i dag,og vekten går ned over.Hvilket jeg burde jublet over,men nei ikke i dag.I dag skal alt det negative jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min trekkes frem og føles på.

Allerede som barn hadde jeg utviklet en stygg og destruktiv tankegang,på de dårlige dagene hadde jeg så mye lettere for å finne andres feil og påpeke dem,og jeg sa klart i fra om de feil jeg mente andre hadde,og om ikke alle gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt i mitt eget hode,ble jeg unaturlig sint,jeg skrek skjelsord,slo og sparket om nødvendig for å vise min misnøye med at andre mennesker rundt meg ikke gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt uten å ha informert dem først.Jeg hadde også store problemer med å innse at jeg også hadde feil og mangler,selv om de fleste fortalte meg at også jeg hadde mange store feil og mangler.Nei da,fant jeg bare enda flere og større feil og mangler ved dem,noe jeg sa klart i fra om og som igjen førte til mange krangler og mye uhygge rundt meg.For å si det sånn jeg var den minst likte personen på hele skolen og til om med i barnehagen.

Heldigvis har jeg blitt eldre,og har fått jobbet mye med sinne mestring og fått evnen til å innse at også jeg har mange feil og mangler noe av det kan jeg ikke legge skylden på andre for,mens noe vet jeg med sikkerhet at andre har påført meg.Jeg har også gått mange runder med meg selv for å innse og forstå at jeg ikke kan kontrollere mine omgivelser,men dette har tatt tid.Jeg har også innsett at jeg til tider har behandlet andre mennesker på en direkte slem og ond måte,dette er noe jeg den dag i dag jeg sliter med skyld for.På mange måter fungerer jeg bedre i dag enn hva jeg gjorde i barnehagen og på skolen,og nå har jeg faktisk mennesker rundt meg som setter pris på meg,bryr seg om meg og viser det.

I barndommen min,var det lite nærhet og kjærlighet å få fra foreldrene mine,få klemmer,klapp og kyss på kinnet ble gitt.Det var en konstant uro i huset vårt,pappa var alkoholiker og mamma valgte for det meste å ta seg av han i stede for meg.Den nærhet jeg ble gitt av andre voksene mennesker er av en slik karkater at jeg ikke burde fått den i det hele tatt.Den dag i dag sliter jeg til tider fortsatt med å kunne gi og få nærhet,klemmer og kyss på kinnet,for det er ikke alltid at det  har blitt gitt meg på en god måte.

Helt siden jeg var fem år gammel har jeg så og si stått på mine egne ben,og da min bror plutselig kom til verden prøvde jeg på best mulig måte å gi han alt jeg ikke hadde fått av nærhet og kjærlighet,i tillegg prøvde jeg på best mulig måte å skjerme han for det verste bråket og uroen hjemme.

Som tretten åring var jeg så psykisk sliten av alt bråket og uroen hjemme,at jeg valgte å flytte hjemme fra,inn til min da værende kjæreste,som hadde eget hus og jobb,han var mye borte på grunn av jobben og jeg kunne da ha huset hans alene og behandle det som mitt eget.Det var også hoved grunnen til at jeg valgte å flytte inn hos han,for egentlig trivdes jeg langt i fra i hans selskap.Det var også i den tiden jeg innledet et mange års rusmisbruk.Til tross for at han var i fast arbeid,og var noen år eldre enn meg var det jeg som for det meste skaffet mat i kjøleskapet og penger til stoff.Lønningen hans varte nemlig bare i noen få dager,for en økonomisk sans hadde han ikke og da han fikk lønnig lekte han rik mann.

Også i de siste årene da rusmisbruket mitt var fremtredene,og jeg hadde kjæreste med fast inntekt og som var noen år eldre enn meg,var det jeg som for det meste jeg sto for betaling av husleie,mat i kjøleskapet og penger til stoff.Og ikke nok med det skulle noen,hvem enn det måtte være komme på besøk,delte jeg også villig med dem alt jeg måtte ha som var mulig å dele.Selv om de jeg delte med,ikke delte tilbake til meg på,med samme måten som jeg først hadde delt med dem.Dette førte til at jeg den dag i har en gjeld som for meg i øyeblikket virker umulig å håndtere.

At det jeg som for det meste har forsørget andre,og sjelden blitt forsørget selv,gjør til at jeg i dag sliter med å ta i mot penger og hjelp fra andre mennesker.Ekstra vanskelig blir det når det dukker opp en person i livet mitt som kjøper dyre gaver til meg,mat og i tillegg lager den til meg og deretter servere dessert til maten,som kjøper røyk til meg og som fyller opp kontant kortet mitt ved behov.Og i tillegg oppvarter denne personen meg på best mulig måte,gir meg omtanke og gode råd,gir meg en slike type kjærlighet som ingen andre før har gjort.Vit at jeg setter utrolig stor pris på dette!

Dette er noen av de tingene som har ført til at jeg i dag sitter her å føler meg så totalt hjelpesløs,ubrukelig,ikke verdt noe eller noen,skitten,ekkel og tjukk.Men mest av alt sitter jeg her og føler på frykten for at mine dårlige dager kan føre til at andre får det dårlig med seg selv og kan føle seg avist og ubrukelig.

Storm:-Du skal vite det at du har en utrolig positiv innvirkning på meg og at forutenom min sønn er du det beste som har skjedd meg.I tilegg skal du vite at jeg setter utrolig stor pris på hver minste lille ting du gjør for meg,selv om jeg er lite flink til å vise det.Jeg trenger også at du elsker meg mest,når jeg føler at jeg fortjener det minst,for da trenger jeg det mest.

På en av mine dårligste dager på lengre tider,og heldig-uheldigvis var dette den dagen da min etterlengtede Storm var endelig kommet hjem fra sjøen.Allerede da jeg våknet om morningen,kjente jeg at noe var på gang.Men samtidig kjente jeg på gleden om at Storm snart var hjemme,og jeg valgte å legge de dårlige tankene min igjen i sengen.

Med tanken om at Storm snart var hjemme igjen,hoppet jeg glad og fornøyd uten av sengen.Satte så i gang med å gjøre siste finishen i kåken,for jeg ville jo at alt skulle være rent og pent til han kom,i tillegg fikk jeg jo da vist hvilket godt kjerringevne jeg er.Etter det så gikk jeg på badet,enda mer glad og fornøyd for nå var hvertfall kåken i tipp-topp stand,og gikk så i gang med en omfattende stelle meg selv økt.

Etter at jeg var ferdig med min stelle meg selv økt,var humøret enda bedre og jeg kunne kjenne sommerfuglene fly i magen,og ja det var mange av dem.Men fortsatt til tross for at jeg hadde fått gjennomført alle de mål jeg hadde satt meg å gjøre før Storm kom,kjente jeg på at jeg var virkelig dårlig.Men jeg ville absolute ikke være dårlig når Storm kom,og jobbet hardt med å jage vekke det vonde jeg kjente på.Høyt og lavt var jeg,gjorde alt som jeg lenge hadde tenkt på å få gjort.Jeg ville virkelig ikke la hode kjøre overtid,og tenkte at når Storm kom så ville alt bli bra igjen.

Det tok sin tid før Storm kom,og stadig fant jeg noe nytt å gjøre for å korte ned vente tiden og holde det vonde som bygget seg opp inne i meg på avstand.Men jeg ble uansett hva jeg tok meg til gradvis dårligere,og tanken om at visst ikke Storm kom fort nok nå,så ville jeg ikke være særlig godt selskap.Men samtidig kjente jeg på det at det var jo “lenge”,les fjorten dager,siden sist jeg såg han,så det ville nok holde det vonde vekke og jeg ville kunne greie å ta meg sammen til natten kom.For medisiner det ville jeg heller ikke ta,kunne jo risikere å sovne og sove det var virkelig ikke noe jeg ville bruke tid på,nå som Storm endelig kom hjem igjen.

Og det hjalp meg veldig mye at Storm endelig kom og vi hadde en stille,rolig og veldig fin kveld,bestående av god mat,en flaske vin,mye kaffe iblandet wiskey og selvfølgelig masse med kos.Til tross for dette ble jeg dårligere og jeg kjente at jeg begynte å skli inni en psykose,å nei det kunne jeg slett ikke ha noe av.Uff,hva kunne han finne på å tro om meg da?Om han oppdaget min påbegynnende psykose,og at det er sånt jeg til tider får,så ville han nok aldri mer ha noe som helst med meg å gjøre.

Selvfølgelig ante Storm at noe var galt,han hadde fått med seg at jeg var veldig tankefull,og mente at jeg mente at alt han hadde gjort i løpet av dagen var galt.Det skal være sagt at han kom med dette utsagnet i forbindelse med at han prøvde å kitle meg,noe jeg reagerte uvanlig sterk på denne dagen og han mente derpå at i dag går det jo ikke ant å tulle med deg en gang,du har da ikke reagert sånn på kitling før.Jeg protesterte å fortalt at jeg satte utrolig stor pris på at han var hjemme igjen,at han hadde kjøpt og laget mat til meg og selvfølgelig at han ga meg kos,men kitling er noe jeg virkelig ikke liker!Det er da absolute ingenting som er galt!Men det er da egentlig ikke så rart at jeg reagert sterk på kitlingen,i om med at nervene mine denne dagen hang utenpå kroppen?

Timene gikk,og i det natten nærmet seg var jeg blitt skikkelig dårlig.Jeg innså at Storm ikke kunne forstå uten å vite,så jeg fortalte at,ja,du har nok rett i at jeg er veldig tankefull i dag.Hode mitt kjører overtid,det er mye som skjer rundt meg og jeg er veldig bekymret for noen av mine venner.Men ta det rolig,alt blir bedre i morgen!Storm sier støttende at,om det nå ikke skulle bli bedre,så gjør det heller ikke noe,alle har vi sånne perioder.

Vi ble sittende,eller vel jeg lå med hode i fanget hans,og der lå jeg godt,lenge våken og pratet.I om med at psykosen min var fremtredene,og jeg gjennom hele kvelden sa hæ?Jeg fikk jo med meg at han sa noe,men ikke hva,så han måtte gjenta alt som ble sagt to ganger.I de sene nattetimene,kom vi til enighet om at vi skulle gå å legge oss.Men jeg ville slett ikke reise meg fra fanget hans,og ba pent om at vi skulle sitte sånn “bare” litt til.Og dette gikk han med på,men “bare” litt til.Det er nå forviklingen skjer,etter en stund stiller han meg et spørsmål.Derpå jeg svarer kjapt,og usensurert:- Jeg er glad i deg og!Storm ser aldeles sjokkert på meg og sier:- Men jeg er jo glad i deg og,jeg er virkelig det!Å,faen i det jeg så Storms ansikts utrykk,skjønte jeg jo fort at det var virkelig ikke,glad i deg!,som ble sagt,men spørsmålet han hadde stilt var:- Skal vi gå da?Det var så flaut der og da at jeg valgte å ikke gå nærmere inn på hva jeg trodde han hadde sagt.Av og til kan det være veldig lurt å stille et ekstra hæ,og/eller tenke seg om to ganger før man svarer.Men jeg ville da bare gjøre han sikker på at jeg virkelig mente at jeg var glad i han,og slett ikke trengte betenknings tid på å gi han en tilbakemelding på det.

Fortsatt tenker tenker jeg flaut tilbake på den stunden der,men nå har jeg hvertfall fått sagt mitt etterlengtede:- Glad i deg!Selv om ikke de rammene jeg hadde sett for meg var tilstede i det ble sagt.

Takk,Storm!For at du velger å ta del i livet mitt.