Den som venter,venter aldri forgjeves……….
Da jeg for noen månder siden fikk diagnosen Adhd,sa utallige offentlige mennesker,herunder lege,psykolger,advokaten min,barnevern,familie og venner:-Du ser ikke ut til at du tar dette så tungt!I min forklaring på dette fortalte jeg dem at jeg bare var uendlig glad for å endelig vite at det finnes hjelp også for meg,og at jeg med diagnosen følte at jeg var et skritt nærmere med å få sønnen min igjen og at håpet om at jeg skulle kunne full føre utdannelsen min ble større.
Selvfølgelig har jeg tilbragt mange timer hos psykologen min i samtaler om hva det egentlig innebærer å Adhd,hvordan jeg har taklet det å få diagnosen og reaksjoner som kan komme lenge etter at man har fått diagnosen,hvordan livet mitt har vært uten medisiner,hvordan det kan bli med Adhd medisin og om jeg i det hele tatt skal forsøke medisinering og eventuelt hvilken medisin,hva som skal gjøres med de medisinene jeg allerede går på og om jeg fortsatt vil merke noe til det manisk depressive i meg etter at jeg har begynt på ny medisin og konklusjonen er at det vil jeg nok,selv om det muligens blir mindre å se til,psykologen min har også sagt at jeg må være forberedt på at hvertfall det depressive vil være til stede når jeg føler at jeg ikke mestrer livet og hverdagen for selv om du enda tar dette med godt humør så vil du nok få deg en alvorlig depressjon på et eller annet tidspunkt,jada!, jeg er fullstendig klar over det,men nå som jeg virkelig føler at jeg har det bra,kan jeg ikke bare få nyte det og eventuelt ta de reaksjoner som kommer senere,når de kommer?,hvilken rettigheter man har med Adhd,hvor man kan søke om hjelp til å mestre hverdagen og hvilken eventuelle økonomiske stønader man kan søke på,også har vi selvfølgelig gått systematisk gjennom den fagspråkelige utrednings rapporten fra sykehuset der jeg ble utredet for Adhd.
Og etter at jeg bare måtte lese den rapporten alene for å undersøke om jeg i det hele tatt forsto noe av den,kom jeg super stresset til psykologen min og delte min konklusjon med henne:- Jeg er komplett unormal,og burde vært keivhendt!Hæ?,hva mener du med det?,kom det forskrekket fra henne.Jeg fortsatte med å fortelle at,jo den utrednings psykologen hadde helt rett i det at jeg overhode ikke burde lest den rapporten alene,men som vanlig bare må jeg lese alle papirer som anngår meg.Jaha!,men hva er det du har lest da?Jo,det står her og der at jeg er i gjennomsnits nivå,mener likevel under eller over gjennomsnittet,og det mest domenante siden min er venstre siden,men jeg er da høyrehendt og burde det da ikke vært min mest dominate side?I tilegg står det der å lese at på de enkleste oppgavene hadde jeg problemer med å gjennomføre,mens på de mer vanskelige oppgavene lå jeg over gjennomsnittet.Så altså er jeg komplett unormal,og burde vært keivhendt!Oi da,kommer det fra psykologen,kanskje vi skal gå gjennom denne rapporten sammen?Forresten har du det travelt,sånn som du stresser?Næh,i grunn ikke,men jeg har så mye jeg ønsker svar på og som jeg vil ordne oppi,og alt skulle jeg helst fått gjort på en gang for lenge siden.Jaha!,jeg kan forstå det at du er lei av å vente på hjelp for du har nok hatt vanskelige tider gjennom livet ditt,men nå er hjelpen nær,og du nå er du her så da kan du slappe av,og nå husker du virkelig ikke på å ta en ting av gangen.Næh,men jeg prøver hardt,men det er langt i fra lett å ta en ting av gangen for tiden.
For ca. 10 år tilbake hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte i dag og si at:-Det er godt å ha en psykolog å gå til,og det hjelper meg faktisk til å fungere bedre i hverdagen og natten når ingen andre ser meg,tenke på at jeg må ta en ting av gangen elllers blir det komplett kaos og ingeting blir gjort,det har også hjulpet meg til å lære meg å akseptere meg selv for den jeg er og ikke den jeg vil være,det har også hjulpet meg til å se ting i et annet perspektiv,løse små og store problemer,hun har også lært meg at det å skrive ned alt det vonde hjelper og fått meg til å innse at hverken det å slutte på medisiner,ta livet av meg eller ruse meg er noen særlig gode løsninger på mine problemer for ikke noen av de nevnte løsningene vil gjøre livet mitt bedre på sikt.Jeg er også glad for at psykolgen min på best mulig måte har forbredt meg på reaksjoner som kan komme i både forhold til tiden jeg ble utredet i og reaksjonene som kan komme etter at jeg fikk tilbake meldingen på utredningen.
Nå har jeg i lengre tider nyt livet og kjent på alt det gode som faktisk er tilstede værende i livet mitt,og med alle de nye ytre tingene som er på gang i livet mitt,tilsier alt at jeg egentlig skal ha det kjempe bra,jeg har også mange ting å være takknemlig over,men de siste dagene har jeg faktisk ikke kjent på de følelsene man skal bruke for å virkelig føle denne takknemligheten.I flere dager nå har jeg kjent at depresjonen var på vei,men jeg har hatt eller rettere sagt funnet meg så mye å gjøre for at jeg ikke skulle ha tid til å kjenne på alt det vonde som har bygget seg opp på innsiden,for jeg vil virkelig være frisk,fungere som “alle” andre og mestre livet mitt.Men nei,i det siste har jeg virkelig fått følelsen av at jeg ikke har flere krefter igjen å kjempe for livet med,jeg har ikke hatt krefter til å jobbe,jeg har heller ikke hatt krefter til å ta tak i ting som jeg virkelig vil få ordnen på,jeg har heller ikke hatt krefter igjen til å se fremover og tenke positivt,jeg har heller ikke greid å ta en ting av gangen,men ville ordnet oppi alt på en gang,jeg har heller ikke hatt krefter til å snakke med de menneskene som står meg nær om hvordan jeg egentlig har det,jeg har heller ikke sett mine egne begrensninger og satt grenser i forhold til dette.
Og i dag sitter jeg derfor her og har fått den lenge påventede deprisjonen,som jeg i tilegg har vært forbredt på at kan komme,likevel er jeg fullstendig knust ned til grunnen,oppløst i tårer og snør,helt ut av stand til å be noen om hjelp,vil jo ikke belaste noen som kanskje allerede har nok med sine problemer,med mine i tilegg.Jeg vet at det er mennesker der ute som er villig til å gjøre mye for at jeg skal få det bedre og hadde jeg virkelig bare sagt noe,så ville de hvert her med meg nå.Og skulle de nå likevel komme hit,så er jeg ute av stand til å si at:-I dag er jeg virkelig depreimert!Og grunnen til det er at jeg nå føler at jeg mister grepet,ikke mestrer jeg jobben og ikke har jeg flere krefter igjen til å ta tak i ting som faktisk vil få orden på,ikke har jeg igjen noen krefter til å få ryddet og vasket her heller,og jeg er helt ute av stand til å fortelle hvordan jeg egentlig har,selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg greide det,men jeg gjør hvertfall et forsøk,alt ligger klart i hodet,og er klart til å sies,men hver gang jeg prøver,så lukker ordene seg inne igjen og munnen blir truet til stillhet.
Jeg kan!
Nylig fikk jeg diagnosen adhd,og i det siste har jeg brukt mye tid på å tenke hva jeg kan og hva jeg kunne trenge litt hjelp til.På grunn av manglende økonomiske evner og prioteringer har jeg tilbragt mye tid hos foreldrene mine.Mamma har meninger om det meste og maser deretter om hva jeg kan og ikke kan,hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.Det meste sies om og om igjen,og jeg går fort lei av maset hennes og de godt mente rådene hun gir meg.
En dag fikk jeg penger,og ferden gikk fort til nærmeste kjøpe senter.Der jeg kjøpte en masse “nødvendige” ting,blant annet sminke og undertøy.Hjemme igjen viste jeg stolt mamma de nye innkjøpene mine,deriblandt en rosa og romantisk bh.Derpå mamma utbryter:-Den der er nå altfor liten til deg!
- Næhæ,det er da den størrelsen jeg har brukt i lengre tider,og er du helt dum i hode?Jeg vet da i det minste hvilken størrelse jeg bruker i bher.
Mamma spør så om jeg har prøvd den.
- Næ,er ikke nødvendig det.Du må være virkelig dum i hode du,som ikke skjønner at jeg vet hvilken størrelse jeg bruker i bh og jeg anser derfor,som bortkastet tid å prøve den før jeg kjøper den.Dessuten er jeg alltid stresset i butikkene,for angsten om at jeg ikke skal ha tid til å kjøpe alt det “nødvendige” jeg bare må ha tar meg lett.
- Jaja,sier mamma visst du mener det så.Og trakk en grimase,som tilsier at hun hadde rett anngående størrelsen på bhen.
Da samtalen var over,gikk jeg i det stille for å prøve bhen.Og joda,mamma hadde faktisk rett,den passet meg ikke!Fy faen!,tenkte jeg.Mamma må ha krympet den med tankekraft i misunnelse over at jeg hadde en sånn fin bh.Stilt gikk jeg til mamma og sa:- Du hadde nok rett anngående den bhen.Men det er ingen krise,jeg har kvitteringen og skal likvel i morgen å hente en vennine ved kjøpesenteret,så da kan jeg bare bytte den.Mamma trekker da tidliger nevnte grimasen og sier:- Det var jo det jeg sa!
Neste dag gikk turen atter en gang tilbake til kjøpesenteret og butikken jeg hadde kjøpt bhen i.Stilt fortalte jeg at jeg skulle byttet denne,har dere noe i større størrelse?Ja,det skulle vi da ha,og butikk damen gikk for å finne noe i større størrelse.Hun viste meg noen bher,og jeg plukket ut den jeg likte best.For ingen av de,var direkte vakre.Etter å ha prøvd den,innså jeg med et at jeg nok aldri igjen ville ha tålmodoghet til å finne en annen passende bh,for ikke den heller passet.
Jeg fant fort ut at neste trengende klesplagg var en sommerkjole.Hastig gikk jeg ut i fra prøverommet,fant min vennine og sa:-Den heller passet ikke,og de har nok ingen andre som gjør det heller.Vær snill å hjelpe meg å finne en passende sommerkjole,det trenger jeg!Og det må skje fort,for vi har jo det egentlig travelt.Vi må jo rekke stranden,før solen går ned.
Tvilsomt såg min vennine på meg,og gikk i gang med å foreslå diverse kjoler.Næ,det var alltid noe som ikke var helt som jeg ville med kjolene.Jeg var i ferd med å miste tålmodigheten,og begynte å bli litt trist for jeg var inne på tanken at jeg aldri kom til å finne noe som helst som passet,hverken kjoler eller bher.Akkurat i siste sekund før jeg skulle si at jeg heller fikk gå tilbake en annen dag å finne noe å bytte bhen i,fikk jeg øye på noe grått inni mellom alle de andre fargene.Jeg gikk fort mot det gråe jeg såg,det skal være sagt at jeg ser litt dårlig,og oppdaget da jeg var nærme nok til å se hva det var,at for en gangs skyld var jeg heldig.Det var en fin sommer kjole i min størrelse!Jeg tok kjolen med meg og gikk hastig mot prøve rommet.Dro kjolen på meg og såg til at den passet.
Hastig gikk jeg til kassen og fikk ordnet med kvitteringene i kassen og kunne forlate butikken.Ute av butikken,fortalte jeg venninen min at jeg nå bare hadde en ting igjen å gjøre før vi kunne sette kursen mot stranden.Min vennines tålmodighet begynte nok å gå mot slutten,for hun ga meg et lettere oppgitt blikk og samtykket til at det var greit.Fort gikk vi avgårde mot neste butikk,for vi hadde jo det travelt.Måtte jo rekke stranden,før solen gikk ned.Inni mellom butikkene,unnskyldte jeg meg overfor min vennine at tingene tok tid og at jeg kunne jo gjort dette en annen dag,men nå var jeg jo likså godt her,så da måtte jeg bare få gjort det med en gang.
Endelig var vi kommet oss ut av kjøpesenteret og kunne virkelig sette kursen mot stranden og det til om med før solen gikk ned.Nå måtte jeg bare fylle bensin og innom foreldrene mine og hente frukt og drikke,som jeg før på dagen hadde bedt mamma lage klar slik at vi bare kunne hente den.På vei mot foreldrene mine og den berømte strande,ringet min store lille bror og ville så gjerne være med på stranden også.Min vennine og jeg ble enig om at dette var helt greit og at vi skulle nok få ordnet det slik at også han,kom seg til stranden.
Hjemme hos mine foreldre,skulle bare min vennine få på seg badetøy og jeg skulle bare få mamma til å skjere opp en melon vi hadde kjøpt.Da alt endelig var klart og vi skulle til å gå,kastet jeg et blikk på klokken og såg at det var bare tyve minutter til min bror kom hjem.Jeg spurte fint min veninne om ikke like godt skulle vente på min bror,siden vi eller for det meste jeg da,hadde brukt så lang tid på å komme oss til stranden.Joa,min vennine samtykket også til dette.Mens vi ventet på min bror drakk vi kaffe og røykte,i tilegg til å prate med min mor om livets store og små mystireium.
Tiden gikk fort og plutselig stod min bror der.Jeg sa han måtte skynde seg å skifte for vi hadde det i grunn travelt og at vi nå bare ventet på han,måtte jo rekke stranden før solen gikk ned.Min bror var heldigvis i det medgjørlige hjørnet og han skyndtet seg som best han kunne.Så kastet vi oss i all hast i bilen og kjørte mot stranden,endelig.
Det skal være sagt at vi,altså jeg for det meste,min veninne stakkar,hang bare med på alt jeg bare måtte gjøre akkuratt da,brukte fire timer på å komme oss på stranden,noe etthvert annet menneske enn meg ville greid på en time,men Ja!,vi rakk det før solen gikk ned.
Takk,vennen!For tålmodigheten du har med meg.
Endelig har jeg funnet hjelp.
Medfødt uro.
Jeg er en av de kreativt “gale”. Jeg er en 24 år gammel jente som akkurat har fått diagnosen adhd.
Men jeg går med et foster under bringen. Et foster jeg skal nære og føde og til sist stolt holde opp for hele verden. Når jeg er rede. Og når verden er klar til å ta imot, skal barnet skrike så det høres. Det skal hjelpe oss med å sortere. Sette alt i system. Den kreative galskapen. Kunstnersjelen. Tilbøyeligheten til avhengighet. Angst. Uro. Hyperaktivitet. Dette barnet heter ADHD.
Indre uro.
Skjønner dere ikke at det handler om den samme babyen, den samme opprinnelsen? Jeg eier ikke en snev av tvil om at uroen, selve motoren, er medfødt. Miljø og oppvekstvilkår kan tilslipe, modifisere, dempe og forsterke. Men miljøet kan ikke forandre genene. Det kan ikke stoppe en indre kvern, som er forhåndsprogrammert til å rotere så lenge hjertet fortsetter å slå.
Selv fant jeg mange ulike strategier for å dempe min medfødte uro. Ja, jeg sier medfødt. Den har survet, skrapt og rotert i mellomgulvet så lenge jeg kan minnes. Mine foreldre ble drevet til vanvidd gjennom hele oppveksten min. Det var en usynlig forbindelse mellom meg og alt som ikke var lov til å gjøre og kunne være farlig.
Angst for tilværelsen.
Som hos flere andre jenter og kvinner med ADHD, skrudde uroen seg innover i meg. Den fant gjengene sine dypt der inne – og rustet fast. Verden var stor og uoversiktlig. Jeg hadde intet filter. Alle potensielle farer spaserte usensurert inn i mitt følelsesliv. Men jeg gjemte meg i min egen fantasiverden. Den hadde jeg kontroll på. Her kunne jeg tumle omkring i timevis og med trygghet sprenge rammene som angsten for tilværelsen satte for meg.
I tenårene utviklet jeg andre strategier for å døyve den kroniske uroen. Jeg begynte å drikke i smug. Den flinke, pliktoppfyllende piken som aldri gjorde noe galt, hun snek seg til foreldrenes barskap og stjal sprit som hun drakk opp. Alene. Da ble det så vidunderlig stille i mellomgulvet. Da var jeg bare 11år.
Alkohol og narkotika.
Jeg var bare 12 år da jeg begynte å ruse meg.Allerede i 13 års alderen hadde jeg utviklet et alvorlig rusmisbruk av narkotika og alkohol. Jeg ruste meg nesten hver eneste dag. Det var nøyaktig den samme uroen som drev meg til rusmisbruket.Men de hadde samme utspring og funksjon. Uroen var selve blekksprutkroppen, med armene som brukte ulike redskaper til å døyve den med.
De skulle bare ha visst. Setningen har fulgt meg fra tenårene og inn i voksen alder. Jeg kom inn på Vidergående og fullførte,nå er jeg lærling.
Folk sa: “Du er så sterk, du. Du får jo til alt!” De visste ikke om undergrunnen. Der listet jeg meg omkring i mørket og famlet meg frem til mine egne skjulte stier. Stier som førte til lindring, men også til destruktivitet.
Kloen løsnet.
For et halvt år siden prøvde jeg Ritalin. Det er uvesentlig hvor jeg fikk tabletten fra. Virkningen var momentan. I løpet av den første halvtimen løsnet kloen i brystet grepet. Uroen forsvant! Tenk deg en lastebil som står på tomgang. Først synes du lyden er veldig plagsom. Etter en stund hører du den ikke lenger. Men når motoren brått skrus av, oppdager du hvor plagsom lyden i virkeligheten var.
Ritalin helbreder ikke ADHD. Er det noen som har påstått det? Det er en kronisk lidelse. Men den har på ingen måte lobotomert meg eller tatt fra meg kreativiteten. Snarere har den gitt kreativiteten større tumleplass. Trangen til rus er borte. Nå kan jeg slappe av i sofaen med indre ro og god samvittighet uten å føle at jeg må løpe maraton først.
Hvis noen fortsette å marinere leveren i alkohol og proporsjonalt slakte hjerneceller med promille, så vær så god.
Risikoadferd.
Tenk om foreldrene mine hadde visst den gangen det jeg selv vet nå. Mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått medikamentell behandling for lidelsen. Hvor mange mennesker med ubehandlet og udiagnostisert ADHD dør av overdoser som en følge av “selvmedisinering”? Hvor mange ender i fengselssystemet? Hvor mange forulykker på grunn av risikoatferd? Jeg er overbevist om at det er store mørketall. Og hva med livskvalitet? Skal vi bruke alle våre krefter på å holde uroen i sjakk? Jeg har gått til psykolog regelmessig de siste tre årene.Det har kostet flesk, men ikke tatt bort uroen.
Barn med diabetes for insulin.Hvem snakker om at de må lære seg å takle sin lidelese uten medisin?Hvem tar fra nærsynte barn brillene og forlanger at de skal lære seg å lese uten?
Jeg sier ikke at Ritalin eller andre medikamenter skal være den eneste behandlingsformen. Det bør parallelt iverksettes andre tiltak.
