Fint å vite:
- Du og koalabjørnen har noe til felles, dere er begge ekstremt søte,og man må ta godt vare på dere, for dere er to raser verden ikke har råd til å miste.
Koalabjørn er nemlig det jeg har lyst til å tilbringe mitt neste liv som,det eneste de bruker tiden sin på er spise,sove og til nøds formere seg;)
Tre dager……………
Nå er det er tre dager siden de jobb relaterte oppgavene ble levert min overordnete.I tre dager har jeg kvidd meg for å ta fatt på nok en oppgave,som skal være levert min overordnete innen en uke.
Og deretter har det vært tre dager der jeg ikke hatt ork til noe,som helst annet enn å tenke på alt jeg skulle gjort.
I tre dager har jeg ikke hatt flere krefter igjen til å kjempe med for å holde hode over vannet,i tre dager har jeg vært selvsentrert,og kun sett etter løsninger som kan gjøre livet mitt enklere,og hvordan jeg med minst mulig kraft skal kunne få orden på livet mitt,og på sikt kunne leve i det livet jeg ønsker meg.
I tre dager har jeg satt mine egne problemer til siden og prøvd å hjelpe andre,og i tre dager har jeg ikke kommet noen vei med å finne en løsning for andres problemer, i tre dager har jeg bare fått det verre selv,i tre dager har jeg følt meg maktesløs,i tre dager har jeg utslettet meg selv for at andre skal få det bedre.
I tre dager har jeg gitt opp og mistet troen på at jeg noen gang skal få det godt,og kunne leve i det livet jeg ønsker meg.
I tre dager har jeg kjent på at kjærlighet gjør vondt,og at trolig finnes det ikke en der ute for meg.
I tre dager har jeg kjent på uvissheten om hva fremtiden bringer,i tre dager har jeg letet etter løsninger på hva som kan føre til at jeg får det bedre,i tre dager har jeg kun funnet de enkleste,dårligste og mest kortsiktige løsningene.
I tre dager har jeg tenkt at her har jeg ikke mye å gjøre,i tre dager har jeg villet reise herifra.
I tre dager har jeg vurdert å søke akutt hjelp,i tre dager har jeg talt dagene til jeg skal til psykologen igjen,og nå er det tre dager igjen så skal jeg dit.
Om tre dager får jeg vite på hva jeg burde gjort med disse tre dagene,og om tre dager vet jeg litt mer om hva fremtiden bringer,om tre dager da er kanskje alt bedre……………..
Det er en ende på alt!
Det eneste sikre her i livet er at er man først blitt født,så må man dø også.Noen dør ung og noen dør gammel,noen for tidlig andre for sent.Hva man gjør med det livet man har fått tildelt er opp til hvert enkelt menneske,selv om det til tider hadde vært best om noen andre kunne bestemme hva som skulle gjøres med livet man hadde fått tildelt.
Utallige ganger har jeg prøvd å “gi” bort livet mitt,til utallige forskjellige mennesker.Men ingen vil ha det!Skal tro hvorfor?Hmm,joda selvfølgelig vet jeg det,men jeg må jo hvertfall få lovt til å late som jeg ikke vet det;)Det er bare det at det virker som “alle” andre lever et slikt liv jeg ønsker meg,og siden de allerede har et liv som er harmonisk og stabilt må det jo bare være moro for dem å kunne bytte til mitt,om de skulle begynne å kjede seg med deres eget liv.Men,nei den tankegangen er de slett ikke enig i med.Joda,jeg vet også at på sikt vil jeg også få et harmonisk og stabilt liv,men det tar så lang tid og nå er jeg lei av å vente.Jeg har mye jeg må få ordnet oppi på grunn av min tidligere livsstil og jeg har så mye jeg må få stablisert før jeg har det livet jeg ønsker å leve i.En og en ting må taes av gangen for å få gjort noe i det hele tatt,ellers ender det opp med at ikke noe blir gjort i det hele tatt.Men det å gjøre en og en ting av gangen,og ikke alt på en gang er ikke noe jeg mestrer så godt,jeg vil gjøre alt på en gang og få orden på alt nå!Så fort som mulig skulle alt vært gjort og aller helst for lenge siden.
Jeg har funnet mange kreative løsninger på det å få gjort alt på en gang og ikke en og ting av gangen,men problemet med kreative løsninger er at de som regel ikke lar seg gjennomføre,selv om det er innmari smarte løsninger.Jeg har funnet ut det at jeg vil bruke minst like lang tid på å få utført de kreative løsningene mine,som det vil ta meg å ta tiden til hjelp og ordne oppi en og en ting av gangen.For det utstyret jeg trenger til å få gjennomført mine utrolig smarte og kreative løsninger finnes ikke,så altså må jeg først finne opp utstyret,lage det,prøve det ut og få det til å fungere,for så å ta pantent på det.Noe som altså vil ta lang tid og mye arbeid å få gjort,men sett på en annen side om jeg skulle få dette utstyret til å fungere ville jeg blitt rik og gjort livet til mange andre mennesker mye enklere.Men for tiden,velger jeg å ta i bruk de mer realstiske løsningene mine og ta en og ting av gangen.Men skulle jeg noen gang bli arbeids ledig,da skal jeg sette i gang med å finne opp og lage det utstyret jeg trenger til å få gjennomført mine kreative og utrolig smarte løsninger!;)
Og hva er det som i dag får meg til å sitte her å tenke disse tankene?Jo,det er de jobb relaterte oppgavene,som enda ikke er levert.Men det er faktisk bare fin pussen som gjenstår på de nå,vel jeg skulle gjerne pusset enda lenger på dem,men har insett at om jeg skal få levert de inn før jeg er ferdig på denne læreplassen og skal over på et nytt sted,så må jeg lever de inn selv om jeg ikke er 100% fornøyd.Jeg har jo hele livet mitt foran meg,så den aller siste fin pussen for jeg ta med tiden,for på mandag da leverer jeg inn oppgavene uansett om de er ferdig eller ikke.Og dette på grunn av Storm kommer hjem på tirsdag og da skal tiden brukes med han:D
Alt kommer til sin ende,og det går mot lysere tider i livet mitt,og jeg ser lyset i andre enden av tunnelen,så nå håper jeg bare på at det ikke er fra motgående tog!;)
Alt har blitt gjort,NÅ!
Men enda er ikke oppgavene levert:(
Alt annet er blitt prioritert,og når jeg da bort prioritere noe,setter jeg med ned med oppgavene,og har alt klart i hode om hvordan det skal skrives.Men når jeg endelig har fått på pcen og funnet frem oppgaven,så er alt jeg hadde så klart inne i hode,VEKKE!Og ikke et ord blir skrevet,det hele ender med at jeg sitter der og føler meg komplett inkompentent.Etter en stund innser jeg at jeg bare må legge vekk oppgaven og slå av pcen.Men når oppgaven er lagt bort,og pcen slått av,så BANG!,da er alt jeg burde skrevet tilbake også er det på igjen med pcen,og samme prosedyre som sist blir gjentatt.Etter en uke tid med gjentakelse av samme prosedyre,har jeg insett at jeg faktisk må la oppgavene ligge,og bare håpe på at jeg for gjort dem i løpet av et par ukers tid.
Jaja,alt her i verden kan jo heller ikke gjøres samtidig,så jeg får heller få gjort noen av de andre “veldig viktige” tingene jeg har bort prioritert for å få tid til oppgaven.Og har jeg ikke noe annet å gjøre skal jeg alltids finne noe å få gjort.
Alt må gjøres,NÅ!
Nå jeg får beskjed om at jeg har fått til delt en arbeids oppgave,som gjerne inneholder en utfordring også.Tar jeg villig imot den og lover å få den utført,men om jeg ikke samtidig blir gitt en tidsfrist da kan det ta sin tid.Og blir jeg gitt en tidsfrist,så får jeg alltid så mye mer “viktige” ting å gjøre at det er så vidt jeg får utført oppgaven før fristen er ute.Dagen før fristen er ute sitter jeg alltid å sliter meg i håret,forteller alle at dette rekker jeg absolute ikke innen fristen,selv om jeg vet hva som skal gjøres og uansett hvor enkelt det er å få gjort og uansett hvor kort tid jeg egentlig bruker på å få utført arbeidsgaven om jeg bare setter i gang med å begynne.Uansett når,hvor og hva oppgaven skal inneholde,så gjentar den samme prosedyren seg hver gang det er noe jeg skal få gjort innefor en tidsfrist.Men som tidligere nevnt så får jeg heller ikke gjort det om jeg ikke har en tidsfrist å forholde meg til.
Så hva er det nå som skulle vært gjort?Siden jeg er høyt og lavt,rydder,støvsuger,vasker gulv og tørker støv på alle mulige steder støv kan legge seg,vasker klær og bretter dem pent sammen,sorterer ting og pakker flyttelass,tar oppvasken med et smil,likså går jeg tur med bosspannene(dra dem dit bossbilen kommer for å tømme dem),til om med det å tømme kattedoen er en fornøyelse(noe som vanligvis fører til en serie med brekkninger og jeg er alltid i nærheten av å spy), samler,sorterer,og setter alt av papirer inni perm etter dato og ut ifra hvem de er fra og hva de gjelder,kopierer og sender deretter flere av dem til kreditorer som for lenge siden har bedt om dem,i tilegg har jeg skrevet utallige lister over hva,som må gjøres når og hvor,hvem som må kontaktes og hvorfor,ting som må repareres eller gjøres ferdig,innkjøp som skal gjøres når og hvor,ting som skal fortelles Storm,jeg har til om med laget et budsjett over hvordan trygden min skal brukes,når den en gang kommer,også listen over hvem som skal få julegaver er klar og kanskje noen av gavene allerede er bestilt,i tillegg har jeg handlet for første gang på internett,og sist,men ikke minst så her jeg brukt mye tid på bloggen min,for det har aldri vært så viktig som akkurat nå å holde den oppdatert og redigert.
Og hva er det som er grunnen til at de tidligere nevnte tingene må gjøres nå?Jo,jeg har flere arbeidsrealterte oppgaver som MÅ leveres i MORGEN.Den ene skulle faktisk vært levert inn for en måned siden,men siden hun som skulle ha den var på ferie,tenkte jeg å bruke litt ekstra tid på å få den gjort på ordentligvis og mye mer grundig enn hva hun har bedt om.Og plutselig var to-tre uker godt,for har jeg først fått en god ide,så skal den gjennomføres til punkt og prikke,jeg er til de grader perfeksjonist når det gjelder ting andre har bedt meg om å gjøre.
Jeg begynner nå å kjenne på at jeg virkelig burde gå i gang med disse arbeidrelaterte oppgavene,men enda er ikke tiden knapp nok til at jeg faktisk greier sette meg ned å få dem unnagjort.Og dessuten har jeg flere “veldig viktige” ting å få gjort før jeg kan ta fatt på de “mindre viktige” arbeidrelaterte oppgavene.
Mitt store spørsmål nå er:-Hvorfor i all verden er det sånn at jeg alltid gjør stikk motsatt av hva jeg burde gjøre?Jeg tar fatt på de minst viktige tingene først som er uten tidsfrist,og som ikke har blitt gjort på lenge,enda så lang tid jeg har hatt på å få dem gjort,også tar jeg fatt på det mest viktige og med en tidsfrist å holde,men sitter igjen med knappest mulig tid til dem.Selv om jeg så mange ganger har gjort akkurat det samme,sitter jeg fortsatt uten et svar på hvorfor tingene blir gjort i motsatt rekkefølge av hva de burde bli gjort.Er det noen som kan gi meg en forklaring på dette,så setter jeg pris på å få vite det:)
Mye godt har det også kommet ut av dette å gjøre ting motsatt av hvordan de burde bli gjort:-Jeg har fått gjort mye,som jeg lenge har tenkt på å gjøre og jeg har funnet ut at jeg jobber best under tidspress:D
I dag er jeg,stygg!
Atter en gang har depressjon tatt overhånd,og her sitter jeg alene uten krefter til å si at nå trenger jeg noen her med meg,som kan holde rundt meg,gi meg trøst og si at alt vil bli bedre.Jeg vet at det er flere der ute,som ville vært her med meg om jeg bare hadde sagt noe.Men i dag er dagen for at det kun er en person som kunne gjort tingene bedre,Storm.Han hadde holdt rundt meg,trøstet meg og på alle mulige måter skjemt meg bort.Men istede for å si at jeg trenger han,gjør jeg det stikk motsatte å prøver hardt å skyve han vekk fra meg,samtidig som jeg for alt i verden vil at han skal ta del i livet mitt.Og kanskje jeg uheldigvis har lykkes med det også nå,ikke vet jeg for spørsmålet er enda ikke stilt.
Alene sitter jeg her,med tankene om at jeg ikke er verdt noe eller noen,spesielt ikke Storm og den omtanken han viser meg heller ikke den nærhet og kjærlighet han prøver å gi meg.I dag er den dagen der jeg føler at jeg burde leve i evig pinelse,bli tråkket på av alle andre og de skulle samtidig fortalt meg hvilket dårlig menneske jeg er,og at jeg ikke fortjener noe som helst godt her i livet,for i dag er dagen ikke god.
Ting jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min,vender stadig tilbake i tankene mine og jeg driver å tråkker meg selv ned i dritten for dette.Vonde tanker og følelser er det som til stadighet dukker opp.Og selvfølelsen min blir deretter dårlig,aldri har jeg følt meg så slem,skitten,ekkel,stygg og tjukk som i dag,selv om jeg har dusjet og skiftet klær flere ganger i dag,og vekten går ned over.Hvilket jeg burde jublet over,men nei ikke i dag.I dag skal alt det negative jeg har vært utsatt for og gjort i fortiden min trekkes frem og føles på.
Allerede som barn hadde jeg utviklet en stygg og destruktiv tankegang,på de dårlige dagene hadde jeg så mye lettere for å finne andres feil og påpeke dem,og jeg sa klart i fra om de feil jeg mente andre hadde,og om ikke alle gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt i mitt eget hode,ble jeg unaturlig sint,jeg skrek skjelsord,slo og sparket om nødvendig for å vise min misnøye med at andre mennesker rundt meg ikke gjorde som jeg forventet eller hadde planlagt uten å ha informert dem først.Jeg hadde også store problemer med å innse at jeg også hadde feil og mangler,selv om de fleste fortalte meg at også jeg hadde mange store feil og mangler.Nei da,fant jeg bare enda flere og større feil og mangler ved dem,noe jeg sa klart i fra om og som igjen førte til mange krangler og mye uhygge rundt meg.For å si det sånn jeg var den minst likte personen på hele skolen og til om med i barnehagen.
Heldigvis har jeg blitt eldre,og har fått jobbet mye med sinne mestring og fått evnen til å innse at også jeg har mange feil og mangler noe av det kan jeg ikke legge skylden på andre for,mens noe vet jeg med sikkerhet at andre har påført meg.Jeg har også gått mange runder med meg selv for å innse og forstå at jeg ikke kan kontrollere mine omgivelser,men dette har tatt tid.Jeg har også innsett at jeg til tider har behandlet andre mennesker på en direkte slem og ond måte,dette er noe jeg den dag i dag jeg sliter med skyld for.På mange måter fungerer jeg bedre i dag enn hva jeg gjorde i barnehagen og på skolen,og nå har jeg faktisk mennesker rundt meg som setter pris på meg,bryr seg om meg og viser det.
I barndommen min,var det lite nærhet og kjærlighet å få fra foreldrene mine,få klemmer,klapp og kyss på kinnet ble gitt.Det var en konstant uro i huset vårt,pappa var alkoholiker og mamma valgte for det meste å ta seg av han i stede for meg.Den nærhet jeg ble gitt av andre voksene mennesker er av en slik karkater at jeg ikke burde fått den i det hele tatt.Den dag i dag sliter jeg til tider fortsatt med å kunne gi og få nærhet,klemmer og kyss på kinnet,for det er ikke alltid at det har blitt gitt meg på en god måte.
Helt siden jeg var fem år gammel har jeg så og si stått på mine egne ben,og da min bror plutselig kom til verden prøvde jeg på best mulig måte å gi han alt jeg ikke hadde fått av nærhet og kjærlighet,i tillegg prøvde jeg på best mulig måte å skjerme han for det verste bråket og uroen hjemme.
Som tretten åring var jeg så psykisk sliten av alt bråket og uroen hjemme,at jeg valgte å flytte hjemme fra,inn til min da værende kjæreste,som hadde eget hus og jobb,han var mye borte på grunn av jobben og jeg kunne da ha huset hans alene og behandle det som mitt eget.Det var også hoved grunnen til at jeg valgte å flytte inn hos han,for egentlig trivdes jeg langt i fra i hans selskap.Det var også i den tiden jeg innledet et mange års rusmisbruk.Til tross for at han var i fast arbeid,og var noen år eldre enn meg var det jeg som for det meste skaffet mat i kjøleskapet og penger til stoff.Lønningen hans varte nemlig bare i noen få dager,for en økonomisk sans hadde han ikke og da han fikk lønnig lekte han rik mann.
Også i de siste årene da rusmisbruket mitt var fremtredene,og jeg hadde kjæreste med fast inntekt og som var noen år eldre enn meg,var det jeg som for det meste jeg sto for betaling av husleie,mat i kjøleskapet og penger til stoff.Og ikke nok med det skulle noen,hvem enn det måtte være komme på besøk,delte jeg også villig med dem alt jeg måtte ha som var mulig å dele.Selv om de jeg delte med,ikke delte tilbake til meg på,med samme måten som jeg først hadde delt med dem.Dette førte til at jeg den dag i har en gjeld som for meg i øyeblikket virker umulig å håndtere.
At det jeg som for det meste har forsørget andre,og sjelden blitt forsørget selv,gjør til at jeg i dag sliter med å ta i mot penger og hjelp fra andre mennesker.Ekstra vanskelig blir det når det dukker opp en person i livet mitt som kjøper dyre gaver til meg,mat og i tillegg lager den til meg og deretter servere dessert til maten,som kjøper røyk til meg og som fyller opp kontant kortet mitt ved behov.Og i tillegg oppvarter denne personen meg på best mulig måte,gir meg omtanke og gode råd,gir meg en slike type kjærlighet som ingen andre før har gjort.Vit at jeg setter utrolig stor pris på dette!
Dette er noen av de tingene som har ført til at jeg i dag sitter her å føler meg så totalt hjelpesløs,ubrukelig,ikke verdt noe eller noen,skitten,ekkel og tjukk.Men mest av alt sitter jeg her og føler på frykten for at mine dårlige dager kan føre til at andre får det dårlig med seg selv og kan føle seg avist og ubrukelig.
Storm:-Du skal vite det at du har en utrolig positiv innvirkning på meg og at forutenom min sønn er du det beste som har skjedd meg.I tilegg skal du vite at jeg setter utrolig stor pris på hver minste lille ting du gjør for meg,selv om jeg er lite flink til å vise det.Jeg trenger også at du elsker meg mest,når jeg føler at jeg fortjener det minst,for da trenger jeg det mest.
Alkohol,til glede og besvær.
I går bar igjen turen ut for noen alkoholenheter,og det ble faktisk en veldig bra kveld.Men i dag kommer bivirkningene,vel og bra er det at jeg ikke er fyllesyk,men i dag er det fyllenervene som er fremtredene.
Jeg var i godt selskap med to gode venniner,og de fikk meg til å innse et par ting,jeg faktisk aldri har tenkt godt nok over,utrolig nok så mye som jeg tenker på alt og ingenting.Jeg takker dem for det og setter pris på at de fikk meg til å se på livet mitt i et annet perspektiv.
Det som gjøre nervene frynsete i dag er at den ene venninen min er keen på en gutt,som hun holder på å bli kjent med og selvfølgelig håper jeg med tiden at det kan bli noe mer mellom de to.Hva de selv måtte mene om den saken tar jeg ikke med i betraktningen,og spesielt ikke i går da jeg drakk.Kluet er at jeg også vet hvem denne gutten,og han vet hvem jeg er.Så selvfølgelig har vi hver andres telefon nummer,hvilket er en fin ting,men når jeg drikker skulle jeg aller helst hvert uten både telefon og nummer.Tanken i dag er:-Hvorfor i all verden produseres ikke telefoner med alkohol sperre?Produsentene av telefoner og telefon tjenster produsere jo så mye annet både i og til telefonen,så hvorfor har de aldri kommet frem til at det er genial ide å få alkohol sperre på telefonene.Hvilket kunne gjort til at man dagen derpå ikke trenger å tenke på all galskapen man allerede har stelt i stand eller kan komme til å stelle i stand med en telefon.
Gutten som min vennine er keen på er både en intressant og hyggelig person,men altså jeg er bare ute etter et vennskap,og ikke et kjærlighets forhold til han.Det skal jo min gode vennine ha;)Utpå kvelden i går fikk jeg en melding fra denne gutten,hvilket min vennine hadde fått mange av før på kvelden.Han lurte på hva jeg gjorde på,om jeg koste meg og selvfølgelig ba han meg passe på å ikke bli for full.Det skal være sagt at når jeg drikker,så virker alkoholen som et sannhets serum på meg og av en eller annen grunn må jeg alltid finne på å være altfor ærlig til tider.Så selvfølgelig kunne jeg ikke la det være når jeg svarte gutten på hans meldinger,jeg bare måtte fortelle hvor mye jeg koste meg i min godes vennine selskap,hvor god denne jenta er som person,hvordan jeg anså deres situtasjon og mitt store håp om at det skulle bli de en gang i fremtiden,selvfølgelig måtte jeg også påpeke min evne til å se og forstå mye mer enn hva jeg sier.Hvilket kan høres ut som galskap og spesielt når det kommer meg fra som har drukket.
I dag er jeg igjen inne på å aldri mer drikke igjen eller for unngå eventuelle birvirkninger av alkoholen,være konstant full.Men siden begge av tingene er lite trolig at jeg kommer til å gjøre,tenker jeg heller tanken om at det blir bedre i morgen:D
Så mine frynsete nerver i dag bunner og grunner i at jeg var altfor ærlig overfor den gutten min gode vennine er keen på og at jeg innrømmet overfor meg selv og henne ting jeg lenge har sagt jeg aldri har gjort.For nå sitter jeg her med tanken om at hva hun måtte mene,tenke og tro om meg,i tillegg surrer tanken om hva den gutten må mene,tenke og tro om meg,konklusjon:-Han må tro jeg er sprut spenna gærn!Jeg håper bare at jeg ikke har ødelagt sjangsen for min gode vennine til å få det forholdet jeg en gang i fremtiden ønsker og håper de kan få.
Kjære gode alven min!Og om jeg ikke forklarte deg i går hvorfor du er alven min,så skal jeg fortelle deg det nå.Jeg anser alver som en vakker og god skikkelse,hvilket beskriver deg for du har en god personlighet og et pent utseende.Unnskyld for alle de tåpligheter jeg bare “måtte” få gjort i går,unnskyld for at jeg er så dum og drikker,selv om jeg vet at det hverken er godt for både kropp og sjel.Glad i deg!KJEMPE klem i fra den som til tider gjør tåpelige ting med et ønske om at du skal få det bra.
Og til deg gutten,om du noen gang skulle lese dette,du skal vite at de meldingene i går,var ene og alene mitt påfunn,min mening,mitt håp og ønske,min ærlighet og min galskap!Jeg håper jeg på ingen måte har skremt deg fra å bli bedre kjent med min gode vennine.Klem:)
Hokus,pokus og bomfiliokus!
Atter en gang sitter jeg her og lurer på om alt kanskje var bedre før i tiden,om jeg skulle ønske at jeg levde da hverken fantes strøm eller innlagt vann.Men nei,så langt tilbake i tiden vil jeg ikke leve,for dusj er jeg avhengig av og vinterstid kan det bli veldig kaldt å stå i bekken og vaske klær,og uten strøm er det lite lys å få,og når mørket da har senket seg er det visst nok,sier de som levde på den tiden,kun en ting å bedrive tiden med,lage barn!Og for øyeblikket er det ikke det jeg ønsker meg flere av.
Samtidig sitter jeg her å lurer på om ikke det var bedre å leve i de dager da posten og fast telefon var de mest brukte kommunikasjons midlene som fanst,og da internett ikke var standar i alle hus.Akkurat i dag er jeg helt sikker på at det meste var bedre i de dager,for skulle man holde kontakten med noen langt vekk i stand,så var det brev som ble skrevet og sendt,skulle man snakke med noen nærmere så var det fast telefonen som ble brukt og man kunne enkelt gjøre en avtale på kortere tid en man i dag bruker på å skrive og sende tekstmeldinger.Var det noe mer alvorlig man ville et annet menneske så,måtte man ta i bruk brev eller fast telefon.Og ved bruk av fast telefon,så fikk man hvertfall hørt stemmen til den man snakket,og i dager da det kun fantes fast telefon,ble den sett på som avskrekkende i forhold til det å slippe å face den andre personen man ville fortelle noe,for eksempel gjøre slutt på et forhold eller fortelle noen at man ikke ville være venner med dem lenger,eller for den slags skyld mobbe,trakkasere og ødelegge et annet menneske.I de dager hadde jeg ikke telefon angst og det var den enkleste sak i verden å ta av telefonrøret,slå nummeret og snakke om hva det enn måtte være.I dag får jeg angst anfall bare ved tanke på å måtte ringe et annet menneske,uansett hvem det måtte være.Men jeg har ingen problemer med at noen ringer meg,og det skal mye til for at jeg ikke tar telefonen når noen skulle ha et behov for å snakke med meg.
I går morges hadde jeg en høyst merkelig opplevelse.Storm vekket meg tidlig på morgnen,og ba meg låse han ut av kåken,med setningen:-Jeg må hjem å legge meg!Jaha,tenkte jeg lettere fortumlet og gikk ut av sengen for å låse døren igjen etter han.Fortsatt ble lite sagt,og Storm løp på dør og sa:-Jeg vil hjem å legge meg,ringer deg senere,hade!Ok,jeg har da ingen planer om å nekte deg det,tenkte jeg i mitt stille sinn og mumlet frem et hade.Ingen klemmer ble gitt,og jeg var for trøtt til å spørre etter en.Enda aner jeg ikke hvorfor og hva som gjorde til at han løp på dør på denne måten,for spørsmålet om hva og hvorfor er enda ikke stilt.
Så hvorfor sitter jeg her i dag og lengter tilbake til de dager da fast telefon og post var de mest brukte kommunikasjon midlene?Greit nok,jeg ønsker meg ikke lenger tilbake i tiden en til da mobiltelefonene ikke hadde tekstmeldings funksjon som standar.Jo,det har seg sånn at Storm reiser på jobb i morgen,så i dag har jeg gjort alt i min makt for å få han til å stikke innom meg eller at jeg kunne stukket innom han slik at vi kan få sagt hade på skikkeligvis,men nei det har han vært for travelt opptatt til å få gjort.Derfor sitter jeg her å er lei og lettere irritert på meg selv for at jeg ikke har motet som trengs for å si at jeg har et stort behov for å få sagt hade til han på skikkeligvis og heller ikke har motet til å ringe han for å få sagt hade på skikkeligvis,om jeg hadde ringt så hadde jeg hvertfall fått høre stemmen hans og fått en klarhet i når jeg kom til å høre fra han igjen,mens han er på jobb.Så i stede sitter jeg her og ønsker meg tilbake i tiden da teknologien ikke var så utviklet som nå,for da måtte han hvertfall ringt meg,og på den måten ville jeg hvertfall fått hørt stemmen hans og kanskje jeg da hadde hatt motet til å si det mitt hjerte nå brenner inne med.
Eller forresten jeg ønsker meg faktisk så langt tilbake i tid at hverken post eller fast telefon fantes,men altså bare for i dag,jeg vil tilbake til den tiden da man måtte gå fra sted til sted for å overlevere et brev eller en muntlig beskjed.For da måtte nemlig Storm selv ha kommet hit eller jeg gått til han.Han kunne selvføglig han sendt et bud også,men med tanke på at det sikkert ville tatt lang tid å få fatt i et slikt,så ville det nok også kostet mye for å få sendt et slikt bud.Så da ville nok han med sin økonomiske tankegang utført dette selv.
I hele dag har jeg sittet her og brukt den meste kjente “trylleformelen”,som ble brukt da jeg var barn,:-Hokus,pokus og bomfiliokus!Men enda har ikke noe skjedd,ikke det at det gjorde det da jeg brukte denne formelen som barn heller,men håpet er STORT om at akkurat i dag så skal denne formelen plutselig virke.For i dag har jeg ikke tid til å finne frem andre “trylleformler”,som helt sikkert ville virket mye bedre,men uansett ville nok ikke noen av de virket til det formålet jeg vil bruke dem til i dag.
Det skal være sagt at jeg til tider forguder det at teknologien utvikler seg,og det faktum at noen tar seg tid til å utvikle alle de teknologiske tingene som finnes i dag,og spesielt det at tekstmeldingsfunksjonen nå er standar på alle mobiltelefoner.Men akkurat i dag ville jeg vært foruten,for jeg vil heller få sagt hade på skikkeligvis enn via en tekstmelding,som akkurat i denne stund blir sendt mellom Storm og meg,for å takke for nå og si at vi gleder oss til vi møtes igjen.
Jeg prøver nå atter en gang:-Hokus,pokus og bomfiliokus!,ta meg tilbake til den tiden da det ikke fantes tekstmeldingsfunksjon på mobiltelefonen,eller aller helst til den tiden da det var enklere å gå selv en å få fatt i et bud.
Nei da,ikke denne gangen heller virket det og jeg må vel innse at denne gangen fikk jeg ikke sagt hade på skikkeligvis:’-(
