Villvetten

Da jeg for noen månder siden fikk diagnosen Adhd,sa utallige offentlige mennesker,herunder lege,psykolger,advokaten min,barnevern,familie og venner:-Du ser ikke ut til at du tar dette så tungt!I min forklaring på dette fortalte jeg dem at jeg bare var uendlig glad for å endelig vite at det finnes hjelp også for meg,og at jeg med diagnosen følte at jeg var et skritt nærmere med å få sønnen min igjen og at håpet om at jeg skulle kunne full føre utdannelsen min ble større.

Selvfølgelig har jeg tilbragt mange timer hos psykologen min i samtaler om hva det egentlig innebærer å Adhd,hvordan jeg har taklet det å få diagnosen og reaksjoner som kan komme lenge etter at man har fått diagnosen,hvordan livet mitt har vært uten medisiner,hvordan det kan bli med Adhd medisin og om jeg i det hele tatt skal forsøke medisinering og eventuelt hvilken medisin,hva som skal gjøres med de medisinene jeg allerede går på og om jeg fortsatt vil merke noe til det manisk depressive i meg etter at jeg har begynt på ny medisin og konklusjonen er at det vil jeg nok,selv om det muligens blir mindre å se til,psykologen min har også sagt at jeg må være forberedt på at hvertfall det depressive vil være til stede når jeg føler at jeg ikke mestrer livet og hverdagen for selv om du enda tar dette med godt humør så vil du nok få deg en alvorlig depressjon på et eller annet tidspunkt,jada!, jeg er fullstendig klar over det,men nå som jeg virkelig føler at jeg har det bra,kan jeg ikke bare få nyte det og eventuelt ta de reaksjoner som kommer senere,når de kommer?,hvilken rettigheter man har med Adhd,hvor man kan søke om hjelp til å mestre hverdagen og hvilken eventuelle økonomiske stønader man kan søke på,også har vi selvfølgelig gått systematisk gjennom den fagspråkelige utrednings rapporten fra sykehuset der jeg ble utredet for Adhd.

Og etter at jeg bare måtte lese den rapporten alene for å undersøke om jeg i det hele tatt forsto noe av den,kom jeg super stresset til psykologen min og delte min konklusjon med henne:- Jeg er komplett unormal,og burde vært keivhendt!Hæ?,hva mener du med det?,kom det forskrekket fra henne.Jeg fortsatte med å fortelle at,jo den utrednings psykologen hadde helt rett i det at jeg overhode ikke burde lest den rapporten alene,men som vanlig bare må jeg lese alle papirer som anngår meg.Jaha!,men hva er det du har lest da?Jo,det står her og der at jeg er i gjennomsnits nivå,mener likevel under eller over gjennomsnittet,og det mest domenante siden min er venstre siden,men jeg er da høyrehendt og burde det da ikke vært min mest dominate side?I tilegg står det der å lese at på de enkleste oppgavene hadde jeg problemer med å gjennomføre,mens på de mer vanskelige oppgavene lå jeg over gjennomsnittet.Så altså er jeg komplett unormal,og burde vært keivhendt!Oi da,kommer det fra psykologen,kanskje vi skal gå gjennom denne rapporten sammen?Forresten har du det travelt,sånn som du stresser?Næh,i grunn ikke,men jeg har så mye jeg ønsker svar på og som jeg vil ordne oppi,og alt skulle jeg helst fått gjort på en gang for lenge siden.Jaha!,jeg kan forstå det at du er lei av å vente på hjelp for du har nok hatt vanskelige tider gjennom livet ditt,men nå er hjelpen nær,og du nå er du her så da kan du slappe av,og nå husker du virkelig ikke på å ta en ting av gangen.Næh,men jeg prøver hardt,men det er langt i fra lett å ta en ting av gangen for tiden.

For ca. 10 år tilbake hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte i dag og si at:-Det er godt å ha en psykolog å gå til,og det hjelper meg faktisk til å fungere bedre i hverdagen og natten når ingen andre ser meg,tenke på at jeg må ta en ting av gangen elllers blir det komplett kaos og ingeting blir gjort,det har også hjulpet meg til å lære meg å akseptere meg selv for den jeg er og ikke den jeg vil være,det har også hjulpet meg til å se ting i et annet perspektiv,løse små og store problemer,hun har også lært meg at det å skrive ned alt det vonde hjelper og fått meg til å innse at hverken det å slutte på medisiner,ta livet av meg eller ruse meg er noen særlig gode løsninger på mine problemer for ikke noen av de nevnte løsningene vil gjøre livet mitt bedre på sikt.Jeg er også glad for at psykolgen min på best mulig måte har forbredt meg på reaksjoner som kan komme i både forhold til tiden jeg ble utredet i og reaksjonene som kan komme etter at jeg fikk tilbake meldingen på utredningen.

Nå har jeg i lengre tider nyt livet og kjent på alt det gode som faktisk er tilstede værende i livet mitt,og med alle de nye ytre tingene som er på gang i livet mitt,tilsier alt at jeg egentlig skal ha det kjempe bra,jeg har også mange ting å være takknemlig over,men de siste dagene har jeg faktisk ikke kjent på de følelsene man skal bruke for å virkelig føle denne takknemligheten.I flere dager nå har jeg kjent at depresjonen var på vei,men jeg har hatt eller rettere sagt funnet meg så mye å gjøre for at jeg ikke skulle ha tid til å kjenne på alt det vonde som har bygget seg opp på innsiden,for jeg vil virkelig være frisk,fungere som “alle” andre og mestre livet mitt.Men nei,i det siste har jeg virkelig fått følelsen av at jeg ikke har flere krefter igjen å kjempe for livet med,jeg har ikke hatt krefter til å jobbe,jeg har heller ikke hatt krefter til å ta tak i ting som jeg virkelig vil få ordnen på,jeg har heller ikke hatt krefter igjen til å se fremover og tenke positivt,jeg har heller ikke greid å ta en ting av gangen,men ville ordnet oppi alt på en gang,jeg har heller ikke hatt krefter til å snakke med de menneskene som står meg nær om hvordan jeg egentlig har det,jeg har heller ikke sett mine egne begrensninger og satt grenser i forhold til dette.

Og i dag sitter jeg derfor her og har fått den lenge påventede deprisjonen,som jeg i tilegg har vært forbredt på at kan komme,likevel er jeg fullstendig knust ned til grunnen,oppløst i tårer og snør,helt ut av stand til å be noen om hjelp,vil jo ikke belaste noen som kanskje allerede har nok med sine problemer,med mine i tilegg.Jeg vet at det er mennesker der ute som er villig til å gjøre mye for at jeg skal få det bedre og hadde jeg virkelig bare sagt noe,så ville de hvert her med meg nå.Og skulle de nå likevel komme hit,så er jeg ute av stand til å si at:-I dag er jeg virkelig depreimert!Og grunnen til det er at jeg nå føler at jeg mister grepet,ikke mestrer jeg jobben og ikke har jeg flere krefter igjen til å ta tak i ting som faktisk vil få orden på,ikke har jeg igjen noen krefter til å få ryddet og vasket her heller,og jeg er helt ute av stand til å fortelle hvordan jeg egentlig har,selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg greide det,men jeg gjør hvertfall et forsøk,alt ligger klart i hodet,og er klart til å sies,men hver gang jeg prøver,så lukker ordene seg inne igjen og munnen blir truet til stillhet.