Villvetten

På en av mine dårligste dager på lengre tider,og heldig-uheldigvis var dette den dagen da min etterlengtede Storm var endelig kommet hjem fra sjøen.Allerede da jeg våknet om morningen,kjente jeg at noe var på gang.Men samtidig kjente jeg på gleden om at Storm snart var hjemme,og jeg valgte å legge de dårlige tankene min igjen i sengen.

Med tanken om at Storm snart var hjemme igjen,hoppet jeg glad og fornøyd uten av sengen.Satte så i gang med å gjøre siste finishen i kåken,for jeg ville jo at alt skulle være rent og pent til han kom,i tillegg fikk jeg jo da vist hvilket godt kjerringevne jeg er.Etter det så gikk jeg på badet,enda mer glad og fornøyd for nå var hvertfall kåken i tipp-topp stand,og gikk så i gang med en omfattende stelle meg selv økt.

Etter at jeg var ferdig med min stelle meg selv økt,var humøret enda bedre og jeg kunne kjenne sommerfuglene fly i magen,og ja det var mange av dem.Men fortsatt til tross for at jeg hadde fått gjennomført alle de mål jeg hadde satt meg å gjøre før Storm kom,kjente jeg på at jeg var virkelig dårlig.Men jeg ville absolute ikke være dårlig når Storm kom,og jobbet hardt med å jage vekke det vonde jeg kjente på.Høyt og lavt var jeg,gjorde alt som jeg lenge hadde tenkt på å få gjort.Jeg ville virkelig ikke la hode kjøre overtid,og tenkte at når Storm kom så ville alt bli bra igjen.

Det tok sin tid før Storm kom,og stadig fant jeg noe nytt å gjøre for å korte ned vente tiden og holde det vonde som bygget seg opp inne i meg på avstand.Men jeg ble uansett hva jeg tok meg til gradvis dårligere,og tanken om at visst ikke Storm kom fort nok nå,så ville jeg ikke være særlig godt selskap.Men samtidig kjente jeg på det at det var jo “lenge”,les fjorten dager,siden sist jeg såg han,så det ville nok holde det vonde vekke og jeg ville kunne greie å ta meg sammen til natten kom.For medisiner det ville jeg heller ikke ta,kunne jo risikere å sovne og sove det var virkelig ikke noe jeg ville bruke tid på,nå som Storm endelig kom hjem igjen.

Og det hjalp meg veldig mye at Storm endelig kom og vi hadde en stille,rolig og veldig fin kveld,bestående av god mat,en flaske vin,mye kaffe iblandet wiskey og selvfølgelig masse med kos.Til tross for dette ble jeg dårligere og jeg kjente at jeg begynte å skli inni en psykose,å nei det kunne jeg slett ikke ha noe av.Uff,hva kunne han finne på å tro om meg da?Om han oppdaget min påbegynnende psykose,og at det er sånt jeg til tider får,så ville han nok aldri mer ha noe som helst med meg å gjøre.

Selvfølgelig ante Storm at noe var galt,han hadde fått med seg at jeg var veldig tankefull,og mente at jeg mente at alt han hadde gjort i løpet av dagen var galt.Det skal være sagt at han kom med dette utsagnet i forbindelse med at han prøvde å kitle meg,noe jeg reagerte uvanlig sterk på denne dagen og han mente derpå at i dag går det jo ikke ant å tulle med deg en gang,du har da ikke reagert sånn på kitling før.Jeg protesterte å fortalt at jeg satte utrolig stor pris på at han var hjemme igjen,at han hadde kjøpt og laget mat til meg og selvfølgelig at han ga meg kos,men kitling er noe jeg virkelig ikke liker!Det er da absolute ingenting som er galt!Men det er da egentlig ikke så rart at jeg reagert sterk på kitlingen,i om med at nervene mine denne dagen hang utenpå kroppen?

Timene gikk,og i det natten nærmet seg var jeg blitt skikkelig dårlig.Jeg innså at Storm ikke kunne forstå uten å vite,så jeg fortalte at,ja,du har nok rett i at jeg er veldig tankefull i dag.Hode mitt kjører overtid,det er mye som skjer rundt meg og jeg er veldig bekymret for noen av mine venner.Men ta det rolig,alt blir bedre i morgen!Storm sier støttende at,om det nå ikke skulle bli bedre,så gjør det heller ikke noe,alle har vi sånne perioder.

Vi ble sittende,eller vel jeg lå med hode i fanget hans,og der lå jeg godt,lenge våken og pratet.I om med at psykosen min var fremtredene,og jeg gjennom hele kvelden sa hæ?Jeg fikk jo med meg at han sa noe,men ikke hva,så han måtte gjenta alt som ble sagt to ganger.I de sene nattetimene,kom vi til enighet om at vi skulle gå å legge oss.Men jeg ville slett ikke reise meg fra fanget hans,og ba pent om at vi skulle sitte sånn “bare” litt til.Og dette gikk han med på,men “bare” litt til.Det er nå forviklingen skjer,etter en stund stiller han meg et spørsmål.Derpå jeg svarer kjapt,og usensurert:- Jeg er glad i deg og!Storm ser aldeles sjokkert på meg og sier:- Men jeg er jo glad i deg og,jeg er virkelig det!Å,faen i det jeg så Storms ansikts utrykk,skjønte jeg jo fort at det var virkelig ikke,glad i deg!,som ble sagt,men spørsmålet han hadde stilt var:- Skal vi gå da?Det var så flaut der og da at jeg valgte å ikke gå nærmere inn på hva jeg trodde han hadde sagt.Av og til kan det være veldig lurt å stille et ekstra hæ,og/eller tenke seg om to ganger før man svarer.Men jeg ville da bare gjøre han sikker på at jeg virkelig mente at jeg var glad i han,og slett ikke trengte betenknings tid på å gi han en tilbakemelding på det.

Fortsatt tenker tenker jeg flaut tilbake på den stunden der,men nå har jeg hvertfall fått sagt mitt etterlengtede:- Glad i deg!Selv om ikke de rammene jeg hadde sett for meg var tilstede i det ble sagt.

Takk,Storm!For at du velger å ta del i livet mitt.