1+1=2
Og plutselig blandet jeg meg litt inni deg,og du blandet deg litt inni meg også plutselig var vi to;)
Dum,deilig og farlig!
I går var dagen for atter en gang å ta turen ut på byen,for noen alkohol enheter.
Jeg endte som vanlig opp med de merkeligste menneskene i lokalet som selskap.Og ja,det var mange av dem.Vi var 3-6 stykker rundt samme bord,men en som ikke var velkommen til vårt bord vendte stadig tilbake til bordet og ba om min oppmerksomhet.Han var både søt,dum og deilig,jeg hadde for lengst skjønt hans tankegang og hva han egentlig var ute etter.Noen av de andre mennneskene som satt rundt bordet,fortalte meg stadig vekk at han måtte jeg passe meg for han og får alldeles ikke rote meg bort i han.Jada,men nå er jeg faktisk gammel nok til å ta mine egne valg,og jeg vet hva han egentlig er ute etter,men ta det rolig:-Jeg skal bare leke!;)
Stadig jaget de andre rundt bordet bort denne gutten som ba om oppmerksomheten min med kommentarer,som:-Henne skal du ikke blande deg bort i,hun skal heller ikke ha noe med deg å gjøre,og min familie skal du ikke blande deg inni!
Gutten gikk fra bordet utallige ganger,og kom like mange ganger tilbake.Eneste grunnen til at han gikk fra bordet,var at med seg fikk han min lovnad om at jeg skulle komme bort til hans bord.
Menneskene rundt bordet mitt,sa til stadighet at jeg måtte for all del ikke gå bort til hans bord og heller ikke ha noe som helst annet med han å gjøre.Nei,da!Det skal jeg vel ikke,og om jeg gjør det,så ta det rolig,jeg skal bare leke!;)
Jeg satt stadig å så etter en løsning på hvordan jeg kunne ta plass ved denne dumme,deilige og visst nok farlige guttens bord.Men stadig så de andre en fare med denne gutten,mens jeg så en grunn til å få ut litt agressjon;)
Etter at jeg hadde satt meg lei på de andres innspill om at jeg virkelig ikke måtte rote meg bort i den gutten,og stadig fått beskjed om at han er dum,deilig og farlig!Jaha,men hvorfor har du/dere den meningen om den gutten,hva er det han har gjort deg som er så galt da,og hvordan i all verden kan du/dere sitte her og si at han er farlig,uten å grunn gi dette til meg?Nå frøken skal du høre,han putter dop i drikken din og det er bare en ting han er ute etter.Å,faen!Det at han bare er ute etter en ting har jeg for lengst forstått og uansett skulle jeg bare leke,men at han hiver dop i drikken min,er sånt dere kunne sagt for lenge siden.
Samtidig som at jeg fikk vite at den dumme,deilige og farlige gutten hiver dop i drikken til jenter,ble lysten til å få ut litt agressjon større.Han skulle virkelig blitt lekt litt med,og få kjent på sin egen medisin.Men i om med at han kanskje hiver dop i drikken min,er det ikke verdt å sjangse på at han er gutten jeg skal bruke for å få ut litt agressjon.Så jakten på en grunn til å få ut litt agressjon fortsetter.
Alkohol,aldri mer?Næh;)
Uff,det er lenge siden jeg har kjent på det å være fyllesyk.Men i dag er dagen der fyllesyken har tatt plass i meg igjen.Og det er lite kjekt.
Det er på en dag som denne at jeg ber mine høyere makter om at de må gjøre meg frisk fra fyllesyken,og om nødvendig så kan jeg love dem å aldri mer drikke.Men selvfølgelig er dette et løfte jeg kun er villig til å holde inntil fyllesyken slipper taket,og jeg atter en gang er klar for å ta fatt på en ny runde.
Så kjære høyrer makter:-Gjør meg frisk!,og la meg slippe å lide mer.Jeg har skjønt poenget deres om at man må lide for moroa.
Den som venter,venter aldri forgjeves……….
Da jeg for noen månder siden fikk diagnosen Adhd,sa utallige offentlige mennesker,herunder lege,psykolger,advokaten min,barnevern,familie og venner:-Du ser ikke ut til at du tar dette så tungt!I min forklaring på dette fortalte jeg dem at jeg bare var uendlig glad for å endelig vite at det finnes hjelp også for meg,og at jeg med diagnosen følte at jeg var et skritt nærmere med å få sønnen min igjen og at håpet om at jeg skulle kunne full føre utdannelsen min ble større.
Selvfølgelig har jeg tilbragt mange timer hos psykologen min i samtaler om hva det egentlig innebærer å Adhd,hvordan jeg har taklet det å få diagnosen og reaksjoner som kan komme lenge etter at man har fått diagnosen,hvordan livet mitt har vært uten medisiner,hvordan det kan bli med Adhd medisin og om jeg i det hele tatt skal forsøke medisinering og eventuelt hvilken medisin,hva som skal gjøres med de medisinene jeg allerede går på og om jeg fortsatt vil merke noe til det manisk depressive i meg etter at jeg har begynt på ny medisin og konklusjonen er at det vil jeg nok,selv om det muligens blir mindre å se til,psykologen min har også sagt at jeg må være forberedt på at hvertfall det depressive vil være til stede når jeg føler at jeg ikke mestrer livet og hverdagen for selv om du enda tar dette med godt humør så vil du nok få deg en alvorlig depressjon på et eller annet tidspunkt,jada!, jeg er fullstendig klar over det,men nå som jeg virkelig føler at jeg har det bra,kan jeg ikke bare få nyte det og eventuelt ta de reaksjoner som kommer senere,når de kommer?,hvilken rettigheter man har med Adhd,hvor man kan søke om hjelp til å mestre hverdagen og hvilken eventuelle økonomiske stønader man kan søke på,også har vi selvfølgelig gått systematisk gjennom den fagspråkelige utrednings rapporten fra sykehuset der jeg ble utredet for Adhd.
Og etter at jeg bare måtte lese den rapporten alene for å undersøke om jeg i det hele tatt forsto noe av den,kom jeg super stresset til psykologen min og delte min konklusjon med henne:- Jeg er komplett unormal,og burde vært keivhendt!Hæ?,hva mener du med det?,kom det forskrekket fra henne.Jeg fortsatte med å fortelle at,jo den utrednings psykologen hadde helt rett i det at jeg overhode ikke burde lest den rapporten alene,men som vanlig bare må jeg lese alle papirer som anngår meg.Jaha!,men hva er det du har lest da?Jo,det står her og der at jeg er i gjennomsnits nivå,mener likevel under eller over gjennomsnittet,og det mest domenante siden min er venstre siden,men jeg er da høyrehendt og burde det da ikke vært min mest dominate side?I tilegg står det der å lese at på de enkleste oppgavene hadde jeg problemer med å gjennomføre,mens på de mer vanskelige oppgavene lå jeg over gjennomsnittet.Så altså er jeg komplett unormal,og burde vært keivhendt!Oi da,kommer det fra psykologen,kanskje vi skal gå gjennom denne rapporten sammen?Forresten har du det travelt,sånn som du stresser?Næh,i grunn ikke,men jeg har så mye jeg ønsker svar på og som jeg vil ordne oppi,og alt skulle jeg helst fått gjort på en gang for lenge siden.Jaha!,jeg kan forstå det at du er lei av å vente på hjelp for du har nok hatt vanskelige tider gjennom livet ditt,men nå er hjelpen nær,og du nå er du her så da kan du slappe av,og nå husker du virkelig ikke på å ta en ting av gangen.Næh,men jeg prøver hardt,men det er langt i fra lett å ta en ting av gangen for tiden.
For ca. 10 år tilbake hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte i dag og si at:-Det er godt å ha en psykolog å gå til,og det hjelper meg faktisk til å fungere bedre i hverdagen og natten når ingen andre ser meg,tenke på at jeg må ta en ting av gangen elllers blir det komplett kaos og ingeting blir gjort,det har også hjulpet meg til å lære meg å akseptere meg selv for den jeg er og ikke den jeg vil være,det har også hjulpet meg til å se ting i et annet perspektiv,løse små og store problemer,hun har også lært meg at det å skrive ned alt det vonde hjelper og fått meg til å innse at hverken det å slutte på medisiner,ta livet av meg eller ruse meg er noen særlig gode løsninger på mine problemer for ikke noen av de nevnte løsningene vil gjøre livet mitt bedre på sikt.Jeg er også glad for at psykolgen min på best mulig måte har forbredt meg på reaksjoner som kan komme i både forhold til tiden jeg ble utredet i og reaksjonene som kan komme etter at jeg fikk tilbake meldingen på utredningen.
Nå har jeg i lengre tider nyt livet og kjent på alt det gode som faktisk er tilstede værende i livet mitt,og med alle de nye ytre tingene som er på gang i livet mitt,tilsier alt at jeg egentlig skal ha det kjempe bra,jeg har også mange ting å være takknemlig over,men de siste dagene har jeg faktisk ikke kjent på de følelsene man skal bruke for å virkelig føle denne takknemligheten.I flere dager nå har jeg kjent at depresjonen var på vei,men jeg har hatt eller rettere sagt funnet meg så mye å gjøre for at jeg ikke skulle ha tid til å kjenne på alt det vonde som har bygget seg opp på innsiden,for jeg vil virkelig være frisk,fungere som “alle” andre og mestre livet mitt.Men nei,i det siste har jeg virkelig fått følelsen av at jeg ikke har flere krefter igjen å kjempe for livet med,jeg har ikke hatt krefter til å jobbe,jeg har heller ikke hatt krefter til å ta tak i ting som jeg virkelig vil få ordnen på,jeg har heller ikke hatt krefter igjen til å se fremover og tenke positivt,jeg har heller ikke greid å ta en ting av gangen,men ville ordnet oppi alt på en gang,jeg har heller ikke hatt krefter til å snakke med de menneskene som står meg nær om hvordan jeg egentlig har det,jeg har heller ikke sett mine egne begrensninger og satt grenser i forhold til dette.
Og i dag sitter jeg derfor her og har fått den lenge påventede deprisjonen,som jeg i tilegg har vært forbredt på at kan komme,likevel er jeg fullstendig knust ned til grunnen,oppløst i tårer og snør,helt ut av stand til å be noen om hjelp,vil jo ikke belaste noen som kanskje allerede har nok med sine problemer,med mine i tilegg.Jeg vet at det er mennesker der ute som er villig til å gjøre mye for at jeg skal få det bedre og hadde jeg virkelig bare sagt noe,så ville de hvert her med meg nå.Og skulle de nå likevel komme hit,så er jeg ute av stand til å si at:-I dag er jeg virkelig depreimert!Og grunnen til det er at jeg nå føler at jeg mister grepet,ikke mestrer jeg jobben og ikke har jeg flere krefter igjen til å ta tak i ting som faktisk vil få orden på,ikke har jeg igjen noen krefter til å få ryddet og vasket her heller,og jeg er helt ute av stand til å fortelle hvordan jeg egentlig har,selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg greide det,men jeg gjør hvertfall et forsøk,alt ligger klart i hodet,og er klart til å sies,men hver gang jeg prøver,så lukker ordene seg inne igjen og munnen blir truet til stillhet.
Psykotisknevrotisk forvikling.
På en av mine dårligste dager på lengre tider,og heldig-uheldigvis var dette den dagen da min etterlengtede Storm var endelig kommet hjem fra sjøen.Allerede da jeg våknet om morningen,kjente jeg at noe var på gang.Men samtidig kjente jeg på gleden om at Storm snart var hjemme,og jeg valgte å legge de dårlige tankene min igjen i sengen.
Med tanken om at Storm snart var hjemme igjen,hoppet jeg glad og fornøyd uten av sengen.Satte så i gang med å gjøre siste finishen i kåken,for jeg ville jo at alt skulle være rent og pent til han kom,i tillegg fikk jeg jo da vist hvilket godt kjerringevne jeg er.Etter det så gikk jeg på badet,enda mer glad og fornøyd for nå var hvertfall kåken i tipp-topp stand,og gikk så i gang med en omfattende stelle meg selv økt.
Etter at jeg var ferdig med min stelle meg selv økt,var humøret enda bedre og jeg kunne kjenne sommerfuglene fly i magen,og ja det var mange av dem.Men fortsatt til tross for at jeg hadde fått gjennomført alle de mål jeg hadde satt meg å gjøre før Storm kom,kjente jeg på at jeg var virkelig dårlig.Men jeg ville absolute ikke være dårlig når Storm kom,og jobbet hardt med å jage vekke det vonde jeg kjente på.Høyt og lavt var jeg,gjorde alt som jeg lenge hadde tenkt på å få gjort.Jeg ville virkelig ikke la hode kjøre overtid,og tenkte at når Storm kom så ville alt bli bra igjen.
Det tok sin tid før Storm kom,og stadig fant jeg noe nytt å gjøre for å korte ned vente tiden og holde det vonde som bygget seg opp inne i meg på avstand.Men jeg ble uansett hva jeg tok meg til gradvis dårligere,og tanken om at visst ikke Storm kom fort nok nå,så ville jeg ikke være særlig godt selskap.Men samtidig kjente jeg på det at det var jo “lenge”,les fjorten dager,siden sist jeg såg han,så det ville nok holde det vonde vekke og jeg ville kunne greie å ta meg sammen til natten kom.For medisiner det ville jeg heller ikke ta,kunne jo risikere å sovne og sove det var virkelig ikke noe jeg ville bruke tid på,nå som Storm endelig kom hjem igjen.
Og det hjalp meg veldig mye at Storm endelig kom og vi hadde en stille,rolig og veldig fin kveld,bestående av god mat,en flaske vin,mye kaffe iblandet wiskey og selvfølgelig masse med kos.Til tross for dette ble jeg dårligere og jeg kjente at jeg begynte å skli inni en psykose,å nei det kunne jeg slett ikke ha noe av.Uff,hva kunne han finne på å tro om meg da?Om han oppdaget min påbegynnende psykose,og at det er sånt jeg til tider får,så ville han nok aldri mer ha noe som helst med meg å gjøre.
Selvfølgelig ante Storm at noe var galt,han hadde fått med seg at jeg var veldig tankefull,og mente at jeg mente at alt han hadde gjort i løpet av dagen var galt.Det skal være sagt at han kom med dette utsagnet i forbindelse med at han prøvde å kitle meg,noe jeg reagerte uvanlig sterk på denne dagen og han mente derpå at i dag går det jo ikke ant å tulle med deg en gang,du har da ikke reagert sånn på kitling før.Jeg protesterte å fortalt at jeg satte utrolig stor pris på at han var hjemme igjen,at han hadde kjøpt og laget mat til meg og selvfølgelig at han ga meg kos,men kitling er noe jeg virkelig ikke liker!Det er da absolute ingenting som er galt!Men det er da egentlig ikke så rart at jeg reagert sterk på kitlingen,i om med at nervene mine denne dagen hang utenpå kroppen?
Timene gikk,og i det natten nærmet seg var jeg blitt skikkelig dårlig.Jeg innså at Storm ikke kunne forstå uten å vite,så jeg fortalte at,ja,du har nok rett i at jeg er veldig tankefull i dag.Hode mitt kjører overtid,det er mye som skjer rundt meg og jeg er veldig bekymret for noen av mine venner.Men ta det rolig,alt blir bedre i morgen!Storm sier støttende at,om det nå ikke skulle bli bedre,så gjør det heller ikke noe,alle har vi sånne perioder.
Vi ble sittende,eller vel jeg lå med hode i fanget hans,og der lå jeg godt,lenge våken og pratet.I om med at psykosen min var fremtredene,og jeg gjennom hele kvelden sa hæ?Jeg fikk jo med meg at han sa noe,men ikke hva,så han måtte gjenta alt som ble sagt to ganger.I de sene nattetimene,kom vi til enighet om at vi skulle gå å legge oss.Men jeg ville slett ikke reise meg fra fanget hans,og ba pent om at vi skulle sitte sånn “bare” litt til.Og dette gikk han med på,men “bare” litt til.Det er nå forviklingen skjer,etter en stund stiller han meg et spørsmål.Derpå jeg svarer kjapt,og usensurert:- Jeg er glad i deg og!Storm ser aldeles sjokkert på meg og sier:- Men jeg er jo glad i deg og,jeg er virkelig det!Å,faen i det jeg så Storms ansikts utrykk,skjønte jeg jo fort at det var virkelig ikke,glad i deg!,som ble sagt,men spørsmålet han hadde stilt var:- Skal vi gå da?Det var så flaut der og da at jeg valgte å ikke gå nærmere inn på hva jeg trodde han hadde sagt.Av og til kan det være veldig lurt å stille et ekstra hæ,og/eller tenke seg om to ganger før man svarer.Men jeg ville da bare gjøre han sikker på at jeg virkelig mente at jeg var glad i han,og slett ikke trengte betenknings tid på å gi han en tilbakemelding på det.
Fortsatt tenker tenker jeg flaut tilbake på den stunden der,men nå har jeg hvertfall fått sagt mitt etterlengtede:- Glad i deg!Selv om ikke de rammene jeg hadde sett for meg var tilstede i det ble sagt.
Takk,Storm!For at du velger å ta del i livet mitt.
Til tider så må man:
- Ta ting som de kommer og løse de,som det går.
- Ta det rolig,og tenke bare for i dag.
- Rydde oppi rot,ved å ta en og en ting av gangen.
- Vite at en er for mye,og selv tusen er ikke nok.
- Innse at man ikke kan kontrollere sine omgivelser.
- Innse at selv om en ting ikke blir gjort på den måten man selv har funnet ut er best,så kan det likevel være riktig.
- Ha tillit til et annet menneske,og/eller en høyere makt.
- Gi slipp på sine egne problemer og ha troen om at det ordner seg.
- Ta tiden til hjelp,selv om man skulle ønske at alt ble ordnet med en gang,og aller helst i går.
- Akseptere seg selv,og innse at man er den man er og ikke prøve å være den man skulle ønske at man var.
- Se sine egne begrensninger,og sette grenser i forhold til seg selv deretter.
- Si sin egen mening selv om den ikke er den samme som andres.
- Sette prinsipper foran personligheter.
- Leve akkurat her og nå,ikke i går og ikke i morgen,heller ikke se på det som har vært og heller ikke det som kan komme.
- Vite at man kan ikke endre på det som er omme,men derimot rette på det som kan komme.
- Ta i bruk alle de metoder man kjenner til for å kunne få det bedre med seg selv og andre,selv om noen måtte mene at det ikke er utført i tråd med hva de mener som en best mulig løsning.
- Ta i mot en hånd som strekkes ut for å hjelpe deg.
- Innse at noen ganger her i livet,så kan man ikke greie det alene.
- Vite at man kan ikke putte to sinnsyke mennesker i et hus,og forvente at det skal går bra.
- Vite at ærlighet varer lengst.
- Vite at må innse sannheten,selv om den kan være hard.
- Vite at penger løser ikke alt,men det hjelper på.
- Vite at livet er en dans på roser,men man må huske på tornene som kan finnes på stilken.
- Vite at man er elsket for den man er,ikke for den man har vært eller ønsker å være.
- Vite at behovet er størst for å bli elsket,når man fortjener det minst.
- Vite at det koster å ta et oppgjør og si at alt er forbi,men gå om det koster så mye mer å bli.
- Vite at ensomhet er verst i tosomhet.
- Vite at man har det bedre alene,enn i dårlig selskap.
- Vite at om man mister håpet,så mister man alt.
Listen vil bli løpende oppdatert,og jeg setter stor pris på andres ideer om hva som kan gjøre livet lettere.
