Villvetten

Nylig fikk jeg diagnosen adhd,og i det siste har jeg brukt mye tid på å tenke hva jeg kan og hva jeg kunne trenge litt hjelp til.På grunn av manglende økonomiske evner og prioteringer har jeg tilbragt mye tid hos foreldrene mine.Mamma har meninger om det meste og maser deretter om hva jeg kan og ikke kan,hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.Det meste sies om og om igjen,og jeg går fort lei av maset hennes og de godt mente rådene hun gir meg.

En dag fikk jeg penger,og ferden gikk fort til nærmeste kjøpe senter.Der jeg kjøpte en masse “nødvendige” ting,blant annet sminke og undertøy.Hjemme igjen viste jeg stolt mamma de nye innkjøpene mine,deriblandt en rosa og romantisk bh.Derpå mamma utbryter:-Den der er nå altfor liten til deg!

- Næhæ,det er da den størrelsen jeg har brukt i lengre tider,og er du helt dum i hode?Jeg vet da i det minste hvilken størrelse jeg bruker i bher.

Mamma spør så om jeg har prøvd den.

- Næ,er ikke nødvendig det.Du må være virkelig dum i hode du,som ikke skjønner at jeg vet hvilken størrelse jeg bruker i bh og jeg anser derfor,som bortkastet tid å prøve den før jeg kjøper den.Dessuten er jeg alltid stresset i butikkene,for angsten om at jeg ikke skal ha tid til å kjøpe alt det “nødvendige” jeg bare må ha tar meg lett.

- Jaja,sier mamma visst du mener det så.Og trakk en grimase,som tilsier at hun hadde rett anngående størrelsen på bhen.

Da samtalen var over,gikk jeg i det stille for å prøve bhen.Og joda,mamma hadde faktisk rett,den passet meg ikke!Fy faen!,tenkte jeg.Mamma må ha krympet den med tankekraft i misunnelse over at jeg hadde en sånn fin bh.Stilt gikk jeg til mamma og sa:- Du hadde nok rett anngående den bhen.Men det er ingen krise,jeg har kvitteringen og skal likvel i morgen å hente en vennine ved kjøpesenteret,så da kan jeg bare bytte den.Mamma trekker da tidliger nevnte grimasen og sier:- Det var jo det jeg sa!

Neste dag gikk turen atter en gang tilbake til kjøpesenteret og butikken jeg hadde kjøpt bhen i.Stilt fortalte jeg at jeg skulle byttet denne,har dere noe i større størrelse?Ja,det skulle vi da ha,og butikk damen gikk for å finne noe i større størrelse.Hun viste meg noen bher,og jeg plukket ut den jeg likte best.For ingen av de,var direkte vakre.Etter å ha prøvd den,innså jeg med et at jeg nok aldri igjen ville ha tålmodoghet til å finne en annen passende bh,for ikke den heller passet.

 Jeg fant fort ut at neste trengende klesplagg var en sommerkjole.Hastig gikk jeg ut i fra prøverommet,fant min vennine og sa:-Den heller passet ikke,og de har nok ingen andre som gjør det heller.Vær snill å hjelpe meg å finne en passende sommerkjole,det trenger jeg!Og det må skje fort,for vi har jo det egentlig travelt.Vi må jo rekke stranden,før solen går ned.

Tvilsomt såg min vennine på meg,og gikk i gang med å foreslå diverse kjoler.Næ,det var alltid noe som ikke var helt som jeg ville med kjolene.Jeg var i ferd med å miste tålmodigheten,og begynte å bli litt trist for jeg var inne på tanken at jeg aldri kom til å finne noe som helst som passet,hverken kjoler eller bher.Akkurat i siste sekund før jeg skulle si at jeg heller fikk gå tilbake en annen dag å finne noe å bytte bhen i,fikk jeg øye på noe grått inni mellom alle de andre fargene.Jeg gikk fort mot det gråe jeg såg,det skal være sagt at jeg ser litt dårlig,og oppdaget da jeg var nærme nok til å se hva det var,at for en gangs skyld var jeg heldig.Det var en fin sommer kjole i min størrelse!Jeg tok kjolen med meg og gikk hastig mot prøve rommet.Dro kjolen på meg og såg til at den passet.

Hastig gikk jeg til kassen og fikk ordnet med kvitteringene i kassen og kunne forlate butikken.Ute av butikken,fortalte jeg venninen min at jeg nå bare hadde en ting igjen å gjøre før vi kunne sette kursen mot stranden.Min vennines tålmodighet begynte nok å gå mot slutten,for hun ga meg et lettere oppgitt blikk og samtykket til at det var greit.Fort gikk vi avgårde mot neste butikk,for vi hadde jo det travelt.Måtte jo rekke stranden,før solen gikk ned.Inni mellom butikkene,unnskyldte jeg meg overfor min vennine at tingene tok tid og at jeg kunne jo gjort dette en annen dag,men nå var jeg jo likså godt her,så da måtte jeg bare få gjort det med en gang.

Endelig var vi kommet oss ut av kjøpesenteret og kunne virkelig sette kursen mot stranden og det til om med før solen gikk ned.Nå måtte jeg bare fylle bensin og innom foreldrene mine og hente frukt og drikke,som jeg før på dagen hadde bedt mamma lage klar slik at vi bare kunne hente den.På vei mot foreldrene mine og den berømte strande,ringet min store lille bror og ville så gjerne være med på stranden også.Min vennine og jeg ble enig om at dette var helt greit og at vi skulle nok få ordnet det slik at også han,kom seg til stranden.

Hjemme hos mine foreldre,skulle bare min vennine få på seg badetøy og jeg skulle bare få mamma til å skjere opp en melon vi hadde kjøpt.Da alt endelig var klart og vi skulle til å gå,kastet jeg et blikk på klokken og såg at det var bare tyve minutter til min bror kom hjem.Jeg spurte fint min veninne om ikke like godt skulle vente på min bror,siden vi eller for det meste jeg da,hadde brukt så lang tid på å komme oss til stranden.Joa,min vennine samtykket også til dette.Mens vi ventet på min bror drakk vi kaffe og røykte,i tilegg til å prate med min mor om livets store og små mystireium.

Tiden gikk fort og plutselig  stod min bror der.Jeg sa han måtte skynde seg å skifte for vi hadde det i grunn travelt og at vi nå bare ventet på han,måtte jo rekke stranden før solen gikk ned.Min bror var heldigvis i det medgjørlige hjørnet og han skyndtet seg som best han kunne.Så kastet vi oss i all hast i bilen og kjørte mot stranden,endelig.

Det skal være sagt at vi,altså jeg for det meste,min veninne stakkar,hang bare med på alt jeg bare måtte gjøre akkuratt da,brukte  fire timer på å komme oss på stranden,noe etthvert annet menneske enn meg ville greid på en time,men Ja!,vi rakk det før solen gikk ned.

Takk,vennen!For tålmodigheten du har med meg.