Villvetten

Medfødt uro.

Jeg er en av de kreativt “gale”. Jeg er en 24 år gammel jente som akkurat har fått diagnosen adhd.

Men jeg går med et foster under bringen. Et foster jeg skal nære og føde og til sist stolt holde opp for hele verden. Når jeg er rede. Og når verden er klar til å ta imot, skal barnet skrike så det høres. Det skal hjelpe oss med å sortere. Sette alt i system. Den kreative galskapen. Kunstnersjelen. Tilbøyeligheten til avhengighet. Angst. Uro. Hyperaktivitet. Dette barnet heter ADHD.

Indre uro.

Skjønner dere ikke at det handler om den samme babyen, den samme opprinnelsen? Jeg eier ikke en snev av tvil om at uroen, selve motoren, er medfødt. Miljø og oppvekstvilkår kan tilslipe, modifisere, dempe og forsterke. Men miljøet kan ikke forandre genene. Det kan ikke stoppe en indre kvern, som er forhåndsprogrammert til å rotere så lenge hjertet fortsetter å slå.

Selv fant jeg mange ulike strategier for å dempe min medfødte uro. Ja, jeg sier medfødt. Den har survet, skrapt og rotert i mellomgulvet så lenge jeg kan minnes. Mine foreldre ble drevet til vanvidd gjennom hele oppveksten min. Det var en usynlig forbindelse mellom meg og alt som ikke var lov til å gjøre og kunne være farlig.

Angst for tilværelsen.

Som hos flere andre jenter og kvinner med ADHD, skrudde uroen seg innover i meg. Den fant gjengene sine dypt der inne – og rustet fast. Verden var stor og uoversiktlig. Jeg hadde intet filter. Alle potensielle farer spaserte usensurert inn i mitt følelsesliv. Men jeg gjemte meg i min egen fantasiverden. Den hadde jeg kontroll på. Her kunne jeg tumle omkring i timevis og med trygghet sprenge rammene som angsten for tilværelsen satte for meg.

I tenårene utviklet jeg andre strategier for å døyve den kroniske uroen. Jeg begynte å drikke i smug. Den flinke, pliktoppfyllende piken som aldri gjorde noe galt, hun snek seg til foreldrenes barskap og stjal sprit som hun drakk opp. Alene. Da ble det så vidunderlig stille i mellomgulvet. Da var jeg bare 11år.

Alkohol og narkotika.

Jeg var bare 12 år da jeg begynte å ruse meg.Allerede i 13 års alderen hadde jeg utviklet et alvorlig rusmisbruk av narkotika og alkohol. Jeg ruste meg nesten hver eneste dag. Det var nøyaktig den samme uroen som drev meg til rusmisbruket.Men de hadde samme utspring og funksjon. Uroen var selve blekksprutkroppen, med armene som brukte ulike redskaper til å døyve den med.

De skulle bare ha visst. Setningen har fulgt meg fra tenårene og inn i voksen alder. Jeg kom inn på Vidergående og fullførte,nå er jeg lærling.
Folk sa: “Du er så sterk, du. Du får jo til alt!” De visste ikke om undergrunnen. Der listet jeg meg omkring i mørket og famlet meg frem til mine egne skjulte stier. Stier som førte til lindring, men også til destruktivitet.

Kloen løsnet.

For et halvt år siden prøvde jeg Ritalin. Det er uvesentlig hvor jeg fikk tabletten fra. Virkningen var momentan. I løpet av den første halvtimen løsnet kloen i brystet grepet. Uroen forsvant! Tenk deg en lastebil som står på tomgang. Først synes du lyden er veldig plagsom. Etter en stund hører du den ikke lenger. Men når motoren brått skrus av, oppdager du hvor plagsom lyden i virkeligheten var.

Ritalin helbreder ikke ADHD. Er det noen som har påstått det? Det er en kronisk lidelse. Men den har på ingen måte lobotomert meg eller tatt fra meg kreativiteten. Snarere har den gitt kreativiteten større tumleplass. Trangen til rus er borte. Nå kan jeg slappe av i sofaen med indre ro og god samvittighet uten å føle at jeg må løpe maraton først.

Hvis noen fortsette å marinere leveren i alkohol og proporsjonalt slakte hjerneceller med promille, så vær så god.

Risikoadferd.

Tenk om foreldrene mine hadde visst den gangen det jeg selv vet nå. Mye kunne vært annerledes om jeg hadde fått medikamentell behandling for lidelsen. Hvor mange mennesker med ubehandlet og udiagnostisert ADHD dør av overdoser som en følge av “selvmedisinering”? Hvor mange ender i fengselssystemet? Hvor mange forulykker på grunn av risikoatferd? Jeg er overbevist om at det er store mørketall. Og hva med livskvalitet? Skal vi bruke alle våre krefter på å holde uroen i sjakk? Jeg har gått til psykolog regelmessig de siste tre årene.Det har kostet flesk, men ikke tatt bort uroen.

Barn med diabetes for insulin.Hvem snakker om at de må lære seg å takle sin lidelese uten medisin?Hvem tar fra nærsynte barn brillene og forlanger at de skal lære seg å lese uten?

Jeg sier ikke at Ritalin eller andre medikamenter skal være den eneste behandlingsformen. Det bør parallelt iverksettes andre tiltak.